Før-historisk tid, før ca. 3200 f.Kr.

Paleolittisk tid, mer enn 100 000 år siden

Det er påvist kontinuerlig bosetning i Nildalen gjennom 200 000-300 000 år, men bortsett fra spredte funn av redskaper, vet vi lite om den aller eldste jeger- og samlerkulturen.

Paleolittisk tid var preget av klimaendringer og var i perioder mer regnfull enn i våre dager. Plante- og dyrelivet bestod av arter som senere døde ut. Kulturen var en jakt- og fiskekultur med landsbyer som var bebodd i kortere perioder etter den årlige oversvømmelsen. Utgravinger fra mellom-paleolittisk tid (100 000-50 000 f.Kr.) har gitt rike redskapsfunn. De fleste utgravinger er fra yngre paleolittisk tid (21 000-12 000 f.Kr.), og viser en svært tørr periode uten mye regn. I øvre Egypt ble i denne tiden fanget fisk. Yngste paleolittisk tid (12 000-8000 f.Kr.) er fortsatt lite kjent.

Helt avgjørende for Egypts tidligste historie var utviklingen av jordbrukskultur. Det er uklart når overgangen fra matsamling til matproduksjon i det nordøstlige Afrika egentlig fant sted. Som en mulig årsak for utviklingen av jordbruket har enkelte forskere pekt på at en klimaendring fra ca. 7000 år f.Kr. tillot planter og dyr å leve i det som i dag utgjør Sahara-ørkenen. Andre har hevdet at det må ha vært en forverring av klimaet som har tvunget folk i ørkenområdene til å trekke mot Nildalen for å begynne med matproduksjon.

Neolittisk tid, fra ca. 6000 f.Kr.

I neolittisk tid, skjer en langsom befolkningsøkning med av små bondelandsbyer med jordhytter. Overgangen til jordbruk har ikke vært plutselig, men neolittiske og sub-neolittiske grupper har eksistert side om side. I de pre-dynastiske Fayum- og Merimde-kulturene i Nedre Egypt og Badarum-kulturen i Øvre Egypt, fra ca. 5500 f.Kr., synes jordbruk å ha slått helt gjennom. Kulturen er fortsatt neolittisk, men kobber har vært sporadisk kjent.

Naqada-periodene, ca. 4000-3200 f.Kr.

Sen førdynastisk tid, ca. 3200 f.Kr.

                                Egypt samlet til et rike.

                                  Hovedstad:   Abydos

Tidlig dynastisk tid, 3100-2575 f.Kr.

                1. dynasti, 3100-2870 f.Kr.

                                 Hovedstad:   This

2. dynasti, 2870-2650 f.Kr.

Hovedstad:   This (Memfis?)

3. dynasti, 2650-2575 f.Kr.

Hovedstad:   Memfis

4. dynasti, 2575-2465 f.Kr.

De store ekte pyramidene ble bygget under dette dynastiet.

Hovedstad:   Memfis

5. dynasti, 2465-2323 f.Kr.

Hovedstad:   Memfis

6. dynasti, 2323-2150 f.Kr.

Hovedstad:   Memfis

7. dynasti, 2150-2145 f.Kr.

Hovedstad:   Memfis

8. dynasti, 2145-2134 f.Kr.

Hovedstad:   Memfis

9./10. dynasti, 2134-2040 f.Kr.

Hovedstad:   Herakleopolis

11. dynasti, 2134-2040 f.Kr.

Hovedstad:   Theben

11. dynasti, 2040-1991 f.Kr.

Etter gjenforeningen er Egypt igjen samlet til et rike.

Hovedstad:   Theben

12. dynasti, 1991-1783 f.Kr.

Hovedstad:   theben

13. dynasti, 1783-etter 1630 f.Kr.

Det var en urolig tid med borgerkrig i landet. Det hersket ca. 70 konger over en periode på 150 år. Det er tvil om navna og rekkefølgen i denne kongerekken og flere av kongene regjerte i mindre enn et år.

Hovedstad:   Xois

14. dynasti, ca. 1600 f.Kr.

Hovedstad:   Theben

Under 15. og 16. dynasti var Nedre Egypt styrt av herskere av Hyksos-folket (fra eg. heqa khoswe, "høvding over fremmed land"). Dette var asiater som innvandret over Sinai og slo seg med på deltaet. De kontrollerte hele deltaet og Nedre Egypt i ca. 100 år, og krevde skatt av Øvre Egypt. Hyksos-fenomenet er fortsatt lite forstått. Samtidig som navnene på lederne er hurrittiske og indoeuropeiske, mener de fleste forskere likevel at det dreier seg om folk av amorittisk opprinnelse. Amorittene spilte i hele mellom-bronsealderen en viktig rolle over hele Syria/Palestina, og amoritter fra det sørlige Palestina hadde allerede slått seg ned i den nordøstlige delen av deltaet. Utgravinger av Hyksos-steder røper en materiell kultur som like gjerne kunne vært i Palestina som i Egypt.

15. dynasti (Hyksos)

Hovedstad:   Avaris

16. dynasti (Hyksos)

Mindre Hyksos-herskere som var samtidig med 15. dynasti

17. dynasti, 1630-1550 f.Kr.

Øvre Egypt

Hovedstad:   Theben

Egypt var nå ikke bare et land befolket med bønder, men også en nasjon av krigere og erobrere, noe som de fant nødvendig for å sikre landets grenser. Den herskende klasse førte nå også et mer løssluppent liv. Nakenhet, som før hadde vært harmløs og naturlig, virket nå utfordrene. Klesmoten ble mer yppig, og øreringer kom i bruk både for damer og menn. Musikken ble mer skingrende og taktene raskere, mer opprivende og lidenskapelige. Alkohol ble nå brukt oftere, og i større mengder også av kvinner. Fyrstehusene ble fylt med overdådig orientalsk prakt, og lignet lite på den gamle nøkterne livsstil som tidligere dynastier satte som ideal.

18. dynasti, 1577-1330 f.Kr.

Under det 18. dynasti begynte man å kalle kongen for pir-o, som betyr "stort hus". Dette er senere blitt til vårt "farao".

Hovedstad:   Theben

Ahmose, 1577-1554

Halvbror til Kamose fra 17. dynasti. Hans far, Baba, var hærfører hos kong Ta'o II, hans mor var dronning Ahotep. Han greide å vinne tilbake Nedre Egypt fra Hyksos-folket og hurrittene, og hersket over hele Egypt fra ca. 1560.

Amenophis I, 1554-1540

Sønn av kong Ahmose og dronning Nefretiri. Amenophis I slo ned et angrep fra Libya og førte krig mot nubierne. Han rakk også å bringe Egypts indre forhold tilbake til orden, og han satte i gang oppføringen av Amon-templet i Karnak. Amenophis I var den første som bygde sitt gravsted i fjellene vest for Theben, det som i dag er kjent som Kongenes dal. Han hadde ingen gjenlevende barn. Men han hadde en hærfører som het Thutmosis som var gift med hans søster. Han overtok makten da svogeren døde.

Thutmosis I, 1540-1530

Thutmosis I var hærfører for Amenophis I og var gift med hans søster, Ahmose. Med henne hadde han datteren Hatshepsut. Hun fikk også to brødre og en søster, men de døde i ung alder. Men han hadde også flere barn med konkubiner, med Mutnoferet hadde han sønnen Thutmosis II. Han var to år yngre en Hatshepsut, så hun ble farens medregent. For å sikre sønnen tronfølgen, lot faren han bli gift med Hatshepsut.

Thutmosis I var en stor kriger og gjorde Egypt til en stormakt. Med stor kraft tok han seg av forholdet med Nubia og gjorde landet til en provins med egen guvernør. Senere vendte han seg mot nord og trengte helt fram til Eufratelvas øvre løp. Men det lyktes ikke å få lagt disse områdene under Egypt som provinser, slik som i Nubia. Områdene besto av små, men sterke kongeriker med befestede byer. Disse gikk imidlertid med på å betale skatt til Egypt mot å stå under deres beskyttelse, men ellers ønsket de å være fri. Vasallene lot være å betale skatt og begynte i stedet å ruste opp. Det kom imidlertid i stand en livlig handel mellom landene. Korn og andre matvarer fra Egypt ble byttet mot trelast, tekstilvarer og metaller. Thutmosis I's senere år som hersker ble preget av fred og en nyttig sameksistens med nabolandene. Han fortsatte på byggingen av Amon-templet i Karnak, et arbeid som ble fortsatt av de etterfølgende faraoer, og som ble det største tempel i historien. I sin glansperiode sysselsatte det 80 000 funksjonærer, og det eide enorme jordgods. Thutmosis I døde i 1530 og ble gravlagt i Kongenes dal.

Thutmosis II, 1530-1514

Sønn av Thutmosis I og Mutnoferet. Han var gift med sin halvsøster, Hatshepsut. Med henne hadde han to døtre, Merite-Hatshepsut og Neferura (skjønt, hans farskap til Neferura kan det settes spørsmålstegn ved). Med en konkubine, Iset, hadde han sønnen Thutmosis III. Thutmosis II døde bare 30 år gammel.

Hatshepsut, 1514-1493

Datter av Thutmosis I og dronning Ahmose. Hun var gift med sin halvbror, Thutmosis II. Da Thutmosis II døde, var hans mannlige etterfølger Thutmosis III som han hadde med en konkubine. Men på grunn av hans unge alder grep Hatshepsut makten som medregent og de regjerte sammen i ca. 7 år. Deretter erklærte hun at hun var farao, ikke bare som regent, men som datteren av Thutmosis I. Men selv en viljesterk kvinne som Hatshepsut hadde problemer med å presentere seg som Egypts hersker siden alle forestillingene om monarkiet var mannlige. Det endte med at hun utropte seg som sønn av Amon, og på tempelrelieffer blir hun fremstilt som mann rent fysisk, med skjegg, men likevel med klart kvinnelige ansiktstrekk. I forhold til falkeguden Horus (som fortsatt ble betraktet som kongens beskytter) tok hun likevel en kvinnelig tittel: "Hun-Horusen av fint gull".

Hatshepsut møtte nok lite motstand mens hun hersket. Det var fred i landet. Særlig berømt ble hun fordi hun fikk i gang handelsforbindelse med det fjerne landet Punt (Etiopia), som hadde opphørt lang tid tilbake. Hun hadde lojale tjenestefolk, og hun hadde økonomisk og administrativ evne til å sette i gang store byggeprosjekter. Det mest storslåtte var hennes dødetempel ved Deir el-Bahri. Det er bygd i terrasser oppover fjellet og har flotte søyleganger. Foran lå det et unikt parkanlegg med eksotiske planter som var innført fra Punt. Arkitekten for dette praktfulle templet var Sememut (Senenmut), som hadde vært guvernør under Thutmosis II, og som var sønn av Ramose og Hatnefer som begge hadde hatt tjeneste ved hoffet. Sememut ble Hatshepsut's mest fortrolige medarbeider, og han var delvis ansvarlig for at hennes styre stort sett var vellykket. Han ble utnevnt til profet, prins og øverste beskytter for datteren Neferura. Han blir vist relieffer (noe som var svært uvanlig for "en mann av folket") og en bevart statue viser at han "passer" Hatshepsut's lille datter. Dette underbygger ryktene om at han var dronningens elsker og far til Neferura. Da Hatshepsut døde i 1458 f.kr., kom den lille gutten hun hadde skjøvet til side 20 år tidligere, til makten som Thutmosis III. Han begynte med en gang å ødelegge templer og annet hun hadde fått bygd. Hennes portrett og navn ble systematisk fjernet fra alle relieff og inskripsjoner. Noe som hans etterfølgere også fulgte opp, som om hun skulle viskes ut av historien. Mye gikk tapt, men mye står igjen.

Thutmosis III, 1493-1443

Sønn av Thutmosis II og Iset. Thutmosis III var en atletisk mann og en stor kriger, kanskje den største Egypt noen gang har fostret. Han er i nyere tid blitt kalt "Egypts Napoleon", men i motsetning til Napoleon tapte han aldri et slag. Hærens totale styrke var trolig på 15-20 000 mann som var inndelt i enheter av fotsoldater og krigsvogner som hver ble ledet av en sjef og beskyttet av en gud. Hans første oppgave var å få ordnet forholdene i Kanaan og Mitanni, slik at vasallforholdet kunne bli gjeninnført. Med en stor hærstyrke tok han fatt på oppgaven. Samme året nådde han helt opp til det nordlige hjørnet av Middelhavet, hvor den føniske byen Alalakh lå. Den ble erobret uten kamp, og kongene, Nigmepa og Iliuma, fikk beholde makten som vasaller. Han ga dem til og med større område å rå over. Dette felttoget er beskrevet på tempelmuren i Karnak. Her står det om hans felttog til Syria, først til Kanaan, så videre til Megiddo på Israel-sletten i Galilea. Utenfor byen hadde koalisjon av 300 fyrster under ledelse av fyrsten av Kadesh samlet seg. I Orontosdalen i nord hadde de latt sine krigsstyrker slå leir og forberede seg på å forsvare sin frihet. Det var to måter å komme til Megiddo på; rett og slett på flaten rundt fjellet gjennom Orontosdalen, eller en bratt og vanskelig vei over fjellet. Thutmosis III valgte det siste og overrumplet fienden som skrekkslagne flyktet til Megiddo. Byttet ble 2000 hester og 900 krigsvogner av gull og sølv, og utallige fanger. Megiddo var befestet og etter syv måneder kapitulerte de beleirete kongene. Fyrsten av Kadesh greide å unnslippe under beleiringen. Thutmosis III førte flere kriger mot Asia. Ved en annen anledning førte han styrkene sine over Eufrat, en elv som forbauset egypterne fordi den rant sørover. Der kom han i kontakt med krigerske folk som hurrittene, hetittene og assyrerne. Dette toktet på østsiden av elva var nok til å gi han ble omtalt som en legende. Han behandlet alltid krigsfangene godt, og mange av dem tok han med tilbake til Egypt og lot dem leve ved hoffet. Ved elven Tigris har han fått reist sitt seiersmonument. Egypt mottok nå varer fra mange land; gull, edelstener, elfenben, ibenholt, tekstilvarer, hester og slaver.

Thutmosis III var ikke bare kriger og en mektig statsmann, han hadde også interesse for kunst og hans påvirkning på Egyptisk kultur var stor. Han ble en nasjonalhelt som ble hedret helt til slutten av det gamle Egypts historie. Sine siste år hersker ble en fredlig tid hvor han tok seg av hjemlige oppgaver og byggevirksomhet. Han lot oppføre flere praktfulle byggverk ved Karnak og mange obelisker rundt om i Egypt. Noen av disse er blitt flyttet til andre steder i verden. En obelisk som feilaktig er blitt kalt "Cleopatras Nål", står nå i London, en står i Roma og en i Istanbul. En annen obelisk står i Central Park i New York. Etter sin død ble Thutmosis III gravlagt i Kongenes dal.

Amenophis II, 1443-1414

Sønn av Thutmosis III. Lik sin far var han sterk og atletisk, og som prins hadde han kommandoen over farens flåtestyrke ved Memfis. Ryktet om Thutmosis III's død spredde seg. I Syria gjorde vasallene opprør og løsrev seg fra Egypt. Det ble derfor Amenophis II's første oppgave å rydde opp der. Med stor kraft slo han ned opprøret. Syv av de asiatiske fyrstene ble tatt til fange, og han kunne vende tilbake til Egypt i triumf. Da han nærmet seg Theben hengte han de fangede fyrstene med hodet ned i forstavnen på skipet sitt. Og da han kom i land ofret han dem til guden Amon. En av de døde kroppene sendte han til hovedstaden i Nubia og lot den henge opp på bymuren til skrekk og advarsel, slik at nubierne ikke skulle tenke på opprør.

At Amenophis II var sterk og en dyktig bueskytter, skal ha blitt demonstrert i Memfis; Landets håndverkere hadde brakt ham 300 buer, som han først spente en for en for å kjenne hvilke som var av kvalitet, og hvilke som var laget av amatører. Så valgte han ut fire buer, og fikk satt opp en blink som var laget av fire kobberplater lagt utenpå hverandre. Deretter skjøt han fire piler i rask rekkefølge som alle traff blinken med en slik kraft at de kom ut på andre siden.

Han giftet seg med en datter av kong Artadama av Mitanni-riket. Da han døde 45 år gammel, overtok sønnen Thutmosis IV tronen. Amenophis II ble gravlagt i Kongenes dal.

Thutmosis IV, 1414-1404

Sønn av Amenophis II. Han var gift med dronning Mutemwiya. (og sammen hadde de sønnen Amenophis III?) Det ble på ny opprør i Syria og Thutmosis IV måtte ordne opp med vasallene. Han regjerte bare i snaue 10 år.

Amenophis III, 1404-1366

Sønn av Amenophis II (eller Thutmosis IV?) Han regjerte i en fredlig tid. Fremdeles strømmet skattene vasallene jevnt inn, og han korresponderte både med Babylon, Assyria og flere herskere fra andre land. Disse brevene er funnet og tydet, og er kjent under betegnelsen Amarna-brevene. Amenophis III hadde et spesielt forhold til sin dronning Teie, som han var svært glad i. Han giftet seg med henne da han var mellom 15-18 år. Hun var en meget vakker kvinne, datter av Juja, som var embetsmann i Nedre Egypt, og tjenestegjorde som prest for guden Amon i byen Hernontos ved Luxor. Teie var ikke bare vakker, hun var også klok, og hun kunne dreie den unge Amenophis rundt med lillefineren. Han ble belønnet med mange barn, bl.a. hans etterfølger Amenophis IV. Det lot ikke til at Amenophis III hadde noen seksuell nød. Han hadde et dusin konkubiner og flere hundre haremskvinner. Da han tok Mitanni-fyrstens datter Kirgipa til medhustru fikk han 317 haremskvinner og tjenerinner i medgift. Noe som lot til å fryde dronning Teie like mye som Amenophis selv. Men på sin side tok dronning Teie det igjen på annet hold. Det menes at Tut-ankh-Amon var et resultat av et slikt sidesprang. Kongen gjorde imidlertid ikke noe vesen ut av dette. I motsetning til hva som var vanlig lot Amenophis III sin dronning Teie få en fremtredende plass i det offentlige liv, enda hun ikke engang var av kongelig byrd. I skulpturene ble paret alltid fremstilt som jevnbyrdige, og hennes navn stod alltid ved siden av kongens. Amenophis III levde et liv en luksus som vel er den mest raffinerte man i egyptisk historie kjenner til. Han var en hersker som var smittet av orientalsk hoffstil. På denne tid ble Egypt et reisemål for verden omkring. Turistene lot seg imponere av pyramidene og de store templene. Særlig beundring vakte den praktfulle hagekulturen som på denne tid nådde sitt høydepunkt.

Amenophis III viet en stor del av sitt liv til tempelbygging, blant annet det store Amon-templet I Luxor. Dette anlegget knyttet han sammen med Karnak-templet med en fire kilometer lang allé av sfinxer. I templet er også faraoens guddommelige fødsel fremstilt. I Theben oppførte han to templer, og vest for Nilen et gravtempel. Men det eneste som er igjen av dette er de to kolossale statuene av kongen som stod foran inngangen, i dag kjent som Memnon-kolossene. Gudetemplene tok form av monumentale byggverk, og ble betjent av et utall prester, sangere og håndverkere. Kongene skjenket store områder til templene, og de kom til å stå frem som økonomiske sentre. Særlig hadde hans forgjenger, Thutmosis III, vært raus med gaver, etter at guden hadde gitt seier og fremgang i krigene hans. Amon's presteskap fikk også store gods for seg selv, samt andre gaver av enhver art. Templene eide nå ufattelige 1,8 mill. mål land og en halv mill. slaver. I tillegg var 169 byer i Egypt og Kanaan skattepliktige til templene. Fra disse mottok templene gull, sølv og edelstener. Deres økende makt satte sitt preg på samfunnslivet. Ofte kunne de fremstå mektigere enn kongen selv. Dette var nok en medvirkende årsak til at den neste herskeren, Amenophis IV, ønsket å gjøre en religiøs revolusjon. Ifølge innskriftene var Amenophis III's templer rikt utstyrt med gull, og gulvene var enten prydet med sølv, elle hele gulvet var av sølv. Templenes verksteder var fylt med mannlige og kvinnelige slaver og fyrstebarn, som var ført til Egypt som gisler for å sikre vasallenes lydighet. Amenophis III tok Amenophis IV som medregent i sitt 28. regjeringsår.

Tidspunket for Amenophis III's død strides det om, men det er kjent at han allerede før Tut-ankh-Amon ble født var så svekket både fysisk og psykisk at hans posisjon som hersker var sterkt redusert. Brev fra Egypts allierte, adressert til Amenophis III og hans medregent, lå ubesvart i årevis. Noen vil ha det til at hans regjeringsperiode varte helt til 1357, dette samsvarer med at Horemheb betrakter seg som Amenophis III's rettmessige utterfølger og som hevder å ha regjert i 28 år, til det 19. dynasti som begynner i 1330. Andre mener at Amenophis III dør i 1366, på den tid Smenkhare bestiger tronen i Malgatta som medregnt for Akhenaton. (Amenophis III kan jo på dette tidspunkt vært så svekket at han blir avsatt, men fremdeles lever i ni år til)

Amenophis IV (Akhenaton), 1377-1361

Hovedstad:   Akhetaten (Tell el-Amarna)

Kjetterkongen. Sønn av Amenophis III og dronning Teie. Dronning Teie, som levde et stykke inn sønnens regjeringstid, øvde en viktig innflytelse på ham. Amenophis III tok Amenophis IV som medregent i sitt 28. regjeringsår, de første årene i sitt palass i Malgatta, vest for Theben, mens han bygger sin nye hovedstad Akhetaten. Dit flytter han i det 6. året etter at han ble utropt til medkonge av sin far. Men han hadde ikke frihet til å treffe beslutninger som angikk hele Egypt så lenge hans far levde. Bare innenfor sin nye hovedstads grenser var han suveren. Amenophis IV, som var en kraftfull personlighet, i et land som stod på toppen av makt. Men ingenting kunne ha forberedt egypterne på det som skulle skje. Faraoene hadde gjennom ekteskap med fremmede dronninger gitt Egypt impulser som førte til et endret syn på gudene. De fremmede var først og fremst soldyrkere, og det kan ha vært gjennom dem at den unge Amenophis IV fikk inspirasjon til sin nye gudedyrkelse. Men han hadde nok også sine tanker rettet mot presteskapets økende makt. I sitt andre regjeringsår forkynte han plutselig at han hadde erstattet Ra med en solgud i ny skikkelse. Dette var Aten, som alltid ble fremstilt som selve solskiven med stråler som kommer ned til jorden. Hvis Amenophis IV bare hadde gitt sin støtte til Aten blant andre tradisjonelle egyptiske guder, ville det kanskje ha ført til få problemer. Men han bestemte seg for å innføre monoteisme med bare å dyrke Aten, og utslette de andre gudene fullstendig. Med en merkelig provoserende opptreden bygde kongen et nytt stort tempel for Aten i selve Theben, noe som må ha ført til voldsom motstand. To år senere gikk han til et mer ærgjerrig, men mindre provoserende skritt; Han bygde en ny hovedstad lenger nede ved østbredden av Nilen, på et ubebodd sted i ørkenen der strålene fra den oppadgående solen brøt gjennom en fjellkløft. Byen skulle hete Akhetaten, som betyr "Solgudens horisont", og da Amenophis IV flyttet dit i sitt 6. regjeringsår, tok han et nytt navn, Akhenaton, som betyr "Behagelig for Aten". Dronning Nefertiti, som hadde vært forbundet med den nye kulten i Theben, tok også nytt navn, Nefer-nefru-aten, som betyr "Vakker er Atens gudinne". Hun fikk en fremtredende rolle i Aten-dyrkelsen og sto ved siden av kongen i mange seremonier. En vesentlig årsak til reformene må ha vært ønsket om å vende oppmerksomheten bort fra presteskapet i Theben og mot kongens egen person. For å oppnå dette gjenopplivet han den gamle forestillingen om at et menneskes liv etter døden var avhengig av dets troskap mot kongen, som var den eneste formidler mellom mennesket og Aten. For å finansiere byggingen av Akhataten (som nå er mest kjent under sitt moderne navn, Tell el-Amarna) og tilintetgjøre rivaliserende guddommer, stengte han mange templer og inndro deres formue. Dette førte til store økonomiske problemer for landet.

Innenfor den tradisjonsbundne kunsten skapte han en ny frihet. Den gamle respekten for farao og byråkretene ble brutt. Akhenaton lot seg respektløst portrettere, nesten alltid sammen med familien, med barn på fanget og omkring seg. Han kysser sine barn og lar seg omfavne av dronningen, noe som ikke ville blitt tolerert tidligere. Men Akhenaton synes å glede seg over denne utfoldelsen. Selv blomster og dyr får en mer levende form og bader i Atens lys.

Seks år før sin død fikk Akhenaton sin siste datter med dronning Nefertiti. Hun fikk navnet Setepenre. Fra før hadde de Meritaten, hun ble som 13-åring gift med Smenkhare, som skulle bli Akhenaton's medregent på slutten. Datteren Maketaton som døde tidlig. Det ser ut til at hun døde i barsel etter å ha vært gift med sin far. De hadde også en datter som het Ankesenpaaton, som senere ble gift med Tut-ankh-Amon (i den tid Tut-ankh-Aton), etter først å ha vært gift med sin far. Videre hadde han døtrene Neferneferuaton og Neferneferuaton-Tasherit (Neferneferuaton 'den yngre'). I sitt 9. regjeringsår tar han en medhustru som het Kiya. I hans 15. regjeringsår forsvinner plutselig Nefertiti fra Akhenaton's side. Har han utstøtt henne? Eller er det tvert imot hun som nekter å stå ved sin ektemanns side? Hun slutter seg til Tut-ankh-Amon's parti. Akhenaton på sin side ekter sin tredje datter Ankesenpaaton og får i sitt 16. regjeringsår datteren Ankhsenpaaton-Tesheri med henne. Han utpeker Ankesenpaaton til Egypts eventuelle fremtidige herskerinne. I sin regjeringstid hadde Akhenaton vært så opptatt av sin nye religion og de hindringene som presteskapet hadde gitt ham, at han ikke maktet å ta seg av forholdene i Syria og Kanaan. Egypts utenrikshandel var i ferd med å bryte sammen. Akhenaton døde i 1361 f.Kr., før han ble 50 år gammel, etter å ha regjert i 17 år.

Smenkhare, 1366-1361

Hovedstad:   Malgatta (Theben)

Sønn av Amenophis III og bror til Akhenaton og Tut-ankh-Amon. Regjerte noen år sammen med Akhenaton, som sannsynligvis lot ham bestige Amenophis III's trone i Malgatta umiddelbart etter farens død. Smenkhare dør bare 25-26 år gammel kort tid før Akhenaton's død.

Tut-ankh-Amon (Tut-ankh-Aton), (f. 1370) 1361-1353

Hovedstad:   Theben

Sønn av Amenophis III og (halv)bror til Akhenaton og Smenkhare. Dronning Teie var hans bestemor. Han var gift med Akhenaton's tredje datter, Ankesenpaaton, som nå het Ankesenamon. Etter at Akhenaton og hans nære trosfeller døde, var ikke presteskapet sene om å erklære Akhenaton's solreligion som kjetteri. Med den knapt 10 år gamle Tut-ankh-Aton på tronen var det ikke vanskelig å gjeninnføre Amon som den store riksguden og kongen måtte endre sitt navn etter det. Tut-ankh-Aton ble til Tut-ankh-Amon, og Theben gjeninnføre som hovedstad.

I sin 9-årige regjeringstid har Tut-ankh-Amon knapt hatt noen betydning i den egyptiske utvikling. At han likevel er blitt en av de mest kjente faraoer er på grunn av de store gravfunn etter ham. Like sikkert er det at han opphav, liv og ettermæle har skapt mange spørsmål og teorier blant historikere. Omstendighetene omkring Tut-ankh-Amon's tidlige død er et ubesvart spørsmål. Døde han som følge av en ulykke eller sykdom? Ingen av hans (halv)brødre ble særlig gamle, dog Akhenaton ble neste 50 år, mens Smenkhare bare ble 25-26 år. Var han offer for en genetisk svakhet? En annen teori er at han ble tatt av dage ved et komplott iscenesatt av general Horemheb, som var sulten på tronen. Undersøkelser som rettsmedisinere i USA foretok av Tut-ankh-Amon's legene for et par år siden kunne slå fast at kraniet hadde skader forårsaket av stump vold, videre kunne de av skadens karakter slå fast at den på påført mens offeret låg. Skadene var av en slik art at de med stor sannsynlighet var dødelige. Dette underbygger teorien om at Tut-ankh-Amon ble myrdet i et komplott. Han ble bare 18 år gammel.

Aye (og Ankhsenamon), 1353-1349

Aye var sannsynligvis sønn av Juja og Tuju og dermed dronning Teie's bror, og Tut-ankh-Amon's onkel. (Noen mener at Aye og Juja er brødre [eller til og med samme person], og dermed dronning Teie's onkel [far] og Tut-ankh-Amon's bestefar [grandonkel]. Andre mener at Aye også var Teie's sønn og Tut-ankh-Amon's (halv)bror)

Aye hadde vært Tut-ankh-Amon's nære rådgiver og ble senere også utnevnt til visir, hvilket gav han rett til å tale i kongens navn. Aye var den som i praksis satt med makten på slottet. Ingenting ble gjort uten at han var enig i det. Dette var allment akseptert. Derfor kunne Aye til og med vise den freidighet å la seg avbilde på fremstillinger av hellige scener, og det i en skikkelse som stred mot alle regler for god takt og tone. Etter Tut-ankh-Amon's død var det Aye den unge enken henvendte seg til for å få hjelp med rikssakene. Det var også han som stod for begravelsen, og som stod ved siden av enken under begravelsesseremonien. Den unge dronning Ankhsenamon er nå den formelle hersker i landet, men general Horemheb prøver å få til et ekteskap for kunne overta tronen. Dette ønsker ikke Ankhsenamon. Hun vil ikke gifte seg under sin stand og får hjelp av Aye til å skrive et brev til hetitterkongen Suppiluliuma for å få en av hans sønner til ekte, slik at han kan fylle plassen som Egypts farao. Hetitterprinsen Zannanza ble sendt av gårde for å bli enkedronningens gemal, og han fikk en sterk eskorte med på veien. Likevel lykkes det Horemheb's leiemordere å myrde ham underveis. Den unge enken ble nødt til å ta makten selv. Siden ingen utenlandsk prins var tilgjengelig og hun ikke var villig til å gifte seg under sin stand, ble hun nødt til selv å bestige tronen. Men hun oppnår å få Aye utnevnt til medregent. Noen mener at Ankhsenamon ektet Aye for å skaffe ham den fulle rett til tronen. Men dette finnes det ikke bevis for dette. Det eneste som finnes er en ring der navnene Ankhsenamon og Aye står side om side, og det forteller bare at de to personene satt sammen på Egypts trone. Det som er sikkert er at Aye gjorde sin hustru Ti til dronning. Det er beskrevet i forskjellige gravfunn og innskrifter i Kongenes dal. Aye satt på den Egyptiske tronen i fire fredelige år. Hvorvidt Ankhsenamon var i live da Aye døde vet man ingenting om. Hennes spor er visket helt ut av historien.

Horemheb, 1349-1330

Da Aye døde, utropte Amon's presteskap general Horemheb til konge og enehersker over Egypt. For at hans konglige legitimitet ikke skulle kunne bestrides, giftet han seg med dronning Nefertitis søster, Mutnedjemet. Dette hindret likevel ikke Horemheb i å nesten med en gang begynne å forfølge og ødelegge sine nærmeste forgjengeres minne. Først beslagla han alle de monumenter som hans siste forgjengere hadde reist. Alle statuer og templer fra Tut-ankh-Amon's og Aye's tid ble konfiskert. I søylehallen i Luxor ble Tut-ankh-Amon's navn systematisk meislet vekk og erstattet med den nye kongens navn. Og dette fortsatte de med over hele landet. Horemheb ville ikke på noen måte bli tatt for å være en arvtager etter de kjetterske Amarna-kongene. Hans forbilde og forgjenger var Amenophis III og han utropte seg til å være hans rettmessige etterfølger. Dette kan være en årsak til at både Amenophis III og Horemheb i noen skrifter står oppført med veldig lang regjeringstid. Horemheb utnevner en annen general, Ramses, til visir. Det er han som etter Horemheb's død danner det 19. dynasti.

19. dynasti, 1330-** (1307-1196) f.Kr.

Hovedstad:   Memfis

20. dynasti, 1196-1070 f.Kr.

Hovedstad:   Pi-Ramesses

21. dynasti, 1070-945 f.Kr.

Hovedstad:   Tanis

22. dynasti, 945-712 f.Kr.

Hovedstad:   Bubastis og Tanis

23. dynasti, 818-712 f.Kr.

Hovedstad:   Flere forskjellige slektslinjer av konger anerkjent i Theben, Hermopolis, Herakleopolis og andre byer. (Nøyaktig rekkefølge er omstridt.)

24. dynasti, 724-712 f.Kr.

Hovedstad:   Sais

25. dynasti, 770-712 f.Kr.

Hovedstad:   Theben

26. dynasti, 664-525 f.Kr.

Hovedstad:   Sais

27. dynasti, 525-404 f.Kr.

1. Persiske periode

28. dynasti, 404-399 f.Kr.

Hovedstad:   Sais

29. dynasti, 399-380 f.Kr.

Hovedstad:   Mendes

30. dynasti, 380-343 f.Kr.

Hovedstad:   Sebennytos

31. dynasti, 343-332 f.Kr.

2. Persiske periode

Det Makedonske dynasti, 332-304 f.Kr.

Hovedstad:   Alexandria

Det Ptolemeiske dynasti, 304-30 f.Kr.

Kongenes rekkefølge og antall er omstridt.

Hovedstad:   Alexandria

Romerske keisere, 30 f.Kr.-395 e.Kr.

Romersk provins