Make your own free website on Tripod.com

Home

Gudene | Sagn, myter og fortellinger
Norønne Guder
Gudene

Lett om de forskjellige gudene som herjet.

 
Odin
Odin, den øverste gud, hadde foruten Allfader mange andre navn. Han kaltes Ygg (den forferdelige), Gagnråd (han som rår for seier), Herjan (hærguden), (Hå (den høye), Javnhå (den jevnhøye), Tredje (thriði), kjennes fra Gylvaginning og utgjør en treenighet som er laget i sen tid etter kristent mønster). Nikar (Hnikarr), Nikud (Hnikudr), Biløyg (Bileygr, han med de unnvikende øyne), Bòlverk (Bolverkr, ulykkevirkeren), Sigfader (Sigfodr, seier- eller kampfaderen), Gaut (Gautr, skaperen), Roptaty (Hroptatýr), Valfader (Valfodr, de falnes fader) o.a.
Han var den viseste av alle gudene, og hos ham hentet de andre gudene råd når de var i nød. Han øste visdom av jotnen Mimes brønn. Han hadde satt sitt ene øye i pant hos Mime, og derfor opptrer Odin alltid som enøyd, og noe gammelaktig (jfr. navnet Hårbard, den gråskjeggede). Likevel ble han sett på som sterk, så fager at det var en fryd å se ham og væpnet med spyd og skjold.
I Valhall og Vingolv, hvor Odin holdt gilde for guder og einherjer, nøt han selv ikke annet enn vin, noe som både var hans mat og drikke. Den mat som ble satt på hans bord, ga han til sine to ulver, Gjere og Freke (Geri, Freki; begge navn betyr: den grådige). Odin har også to ravner, Hugin og Munin (Huginn, Muninn, d.e. tanken og minnet), som sitter på hver sin skulder av Odins, og dem har han også en del av sin visdom å takke for. Hver dag flyr de ut i den vide verden, og ved dugurtid kommer de hjem og forteller ham alt det de har sett. Derfor kalles Odin også Ravneguden.
Fra sitt høye sete, Lidskjalv i Vålaskjalv, ser Odin alt som skjer. På sin hest, Sleipner (Sleipnir), som har åtte føtter og er den raskeste i verden, rir han overalt hvor han vil. Han spyd, Gungne (Gungnir), treffer alt som han slynger det etter. På armen har han den kostelige ring Draupne (Draupnir). Av den drypper det hver niende natt åtte likeså herlige ringer.
Odin ble, som det synes, dyrket ved en egen slags menneskeofring, og dette har gjort mye til at han kom til å stå for våre forfedre som en hard og barsk gud. Likesom Odin etter myten hang i galgen, såret med spyd og gitt til seg selv, så var det etter flere sagnhistoriske fortellinger skikk å ofre menn til Odin ved å henge dem i galge og gjennombore dem med spyd. Skaldene kunne derfor kalle Odin "de hengtes gud" eller "galgenes herre". han lot sin ravn fly til de hengte, eller gikk selv til galgen og tvang ved galder den hengte til å tale med seg (Håvamål 159). En historieskriver fra det 11. århundre, Adam av Bremen, forteller om offerlunden ved Uppsala tempel: "Det ofres ni hankjønn av hver art levende vesener, med hvis blod det er skikk å forsone gudene. Kroppene, derimot, blir hengt opp i den lund som ligger like ved helligdommen. Denne lunden er nemlig så hellig for hedningene at hvert tre anses som guddommelig som følge av ofrenes død og forrtåtnelse. Det henger hunder og hester ved siden av mennesker, og en kristen har fortalt meg at han har sett 72 slike kropper henge der mellom hverandre." En beretning om lignende fester med store ofringer av mennesker og dyr ved Leire i Sjælland har Thietmar, biskop av Merseburg, som levde rundt år 1000, innflettet i sitt bispedømmes historie. Rimelig nok kan det her være snakk om eldgamle ofringer til hellige trær; men utvilsomt har de hengte blitt oppfattet som Odins eiendom.
I nær sammenheng med det egentlige Odinsoffer står utvilsomt det som Snorre forteller i Heimskringla: Odin lot seg like før sin død merke med en spydsodd, "og han tilegnet seg alle våpendøde menn"; "Njord døde av sykdom, og han lot seg også merke til Odin før han døde". Således kunne Odin motta mennesker som offer, ikke bare gjennom hengning, men også derved at den som ville unngå å dø strådød, risset seg med spyd. Og den som gikk mot en fiendtlig hær, kunne før kampen vie den til Odon ved å slenge et spyd over den med de ord: "Odin eier dere alle." Odin tok gjerne imot et sådant offer. Det gjaldt for ham å samle så mange einherjer som mulig om seg til den siste strid.
Blant æsene var flere krigsguder (valtívar), men Odin var den ypperste av dem. Etter ham ble kampen kalt "Odins vær", "Yggs leik" og sverdet "Odins ild". Odin var ikke overalt dyrket som den høyeste gud, og hans dyrkelse synes å være kommet forholdsvis sent i forhistorisk tid til Norden sørfra. I stedsnavn som er sammensatt med Odin, har vi god hjelp til å fastslå omfanget av Odins dyrkelse i de forskjellige egner.
Odins hustruer er Jord og Frigg. Hans medhustruer er jotunkvinnene Grid og Rind. Hans sønner er Tor (med Jord), Balder (med Frigg), Ty, Vidar (med Grid), Våle (med Rind), og videre Heimdall, Hòd, Brage, Meile og Hermod.
Oldtidens konger og fyrster regnet gjerne sin ætt fra Odin, og derfor fikk han senere tillagt seg flere sønner som Skjold, stamfar for skjoldungene, de danske konger, Sæming, stamfar for Håløyg-ætten (Ladejarlene), Sige, Volsungenes stamfar o.fl.
Tor
Lyn og torden har overalt og alltid hørt under Tor, som i de norrøne mytene uavbrutt er i kamp med jotnene. Han kjører i en vogn, og når den ruller er det torden, dvs. Tor-dønn. Vognen blir trukket av to bukker, Tanngnjost (den tanngnissende) og Tanngrisne (åpne mellomrom mellom tennene), og den kam Tor slakte og spise og igjen få levende når bare alle beina blir samlet i hudene. Fordi Tor som oftest aker med bukkene sine, heter han Ake-Tor (av aka, aking, kjøring). Han har også flere navn, som Ving-Tor, Hlorride og Einride.
Tors rike heter Trudvanger. Der står hans prektige hall, Bilskirne (Bilskírnir), den største i verden, med 540 "golv". Tor eier tre kostelige ting. Ypperst av dem er hammeren Mjollne som han alltid har med seg når han slåss mot jotnene. Han kan gjøre den så liten eller stor han vil. Han kan kaste den i luften. Den rammer alltid, og kommer alltid tilbake av seg selv. Videre har han prektige jernhansker til å holde i hammeren med og et styrkebelte. Når han spenner det om seg, vokser hans åsastyrke. Uten Tor ville æsene ikke ha visst å hjelpe seg mot jotnene, men han er alltid på ferde når de nevner hans navn. Han er gift med den fagre Siv (Sif) som har hår av gull. Deres barn er sønnen Mode og datteren Trud. Med jotunkvinnen Jarnsaksa han han også sønnen Magne.
Tor er brålyndt og hastig. Når han aker mot jotnene, skjelver fjellene, og jorden står i luer (Trymskvida 20). Når gudene går til tings ved Yggdrasil, bryr ikke Tor seg om å fare over Bifrost, men han tar en gjenvei og kommer vadende over dype elver. Det hender han buser for sterkt på og ikke går klokt nok til verks, og derfor han han da også et par ganger hatt skam og skade av sin ferd.
Tor var en dyrket gud overalt i Norden. Tallrike stedsnavn er minner om hans dyrkelse, og sagaene forteller ikke sjelden om Tors helligdommer eller påkallelse av Tor. Våre forfedre tenkte seg Tor som stor og sterk, fager og verdig, med rødt skjegg og med Mjollne i hånden.
 
Ty
De skriftlige kilder sier nesten ingenting om Ty. Snorres karakteristikk av ham i "Edda" er kortfattet og overfladisk. "Han er den djerveste og modigste, og han har stor innflytelse på seieren i kamp. For tapre menn er han god å påkalle. Det er en talemåte at den som utmerker seg mer enn de andre, og ikke er redd, er tapper som Ty. Han er også vis, og derfor pleier man å kalle meget kloke mennesker kloke som Ty."
Snorre nevner at Ty er enhåndet, og henviser til en myte et annet sted i "Edda" som forteller om hvordan han ble lemlestet. Snorre oppfatter denne myten som et eksempel på Tys store mot. Det er også den eneste kjente myte hvor Ty har betydning for handlingsforløpet.
Det ser heller ikke ut til at man har visst så mye annet å fortelle om Ty på den tiden det nordiske gudesystemet tok den formen vi best kjenner. I alle fall er det nettopp de to trekk; hans manglende evne til å stifte fred og hans enhåndethet han blir hånet for av Loke i Ægirs gilde.
Snorre nevner Ty som Odins sønn, og en annen tradisjon omtaler ham som sønn av jotnen Hymer.
Hadde Ty blitt dyrket som en betydelig og reell makt på slutten av den hedenske tid, hadde nok eddadiktene, skaldekvadene og Snorre Sturlason hatt flere beretninger om ham. Alt tyder derimot på at han var stilt fullstendig i skyggen av Odin og Tor på den tiden da de bevarte skriftlige overleveringene ble til.
Det svake og svinnende bildet av den gamle storguden regnet ham absolutt som en krigsgud. det har gått med ham som med Tor, som til slutt ikke ble stort mer enn en jotnedreper, men som opprinneliog var så mye mer. For Tys vedkommende spores det en temmelig sikker tilknytning til rettsordningen, folkeforsamlingen, tinget. Forholdet synes å avspeile den eldgamle og primitive oppfatning at det ikke var noen vesensforskjell mellom rett og krig: En forhåndsavtalt kamp ble oppfattet som en like gyldig rettsavgjørelse mellom motstandere som en dom avsagt på tinget av dommere. I begge tilfeller var det gudene som sørget for utfallet.
Det spores her en vesensforskjell mellom Odin, Tor og Ty, tre guder hvis spesielle tilknytning til kamp trådte så sterkt i forgrunnen at deres egentlige og mer sammensatte vesen nesten ble glemt: Som kampgud representerer Odin ekstasen og raseriet, Tor den hensynsløse og primitive styrke, Ty den rettferdige kamp mellom stridende - som gudene avgjør utfallet av.
Romerne kjente til Ty som germansk gud, men har ikke gjengitt hans germanske navn. I stedet sammenlignet de han med Mars, og kalte ham også dette. Tacitus forteller om en germansk stammekrig ved midten av det første århundret etter vår tidsregning, hvor hermundurerne seiret fordi de hadde viet sine fiender til Mars og Mercur, altså til Ty og Odin. Og i boken Germania omtalte han i større alminnelighet Mars som en av germanernes viktigste guder. Goternes krønikeskriver Jordanes, som rundt 550 forfattet sitt verk om Goternes Opprinnelse og Bedrifter, fortalte også om Mars som ble dyrket ivrig av disse østgermanske stammene. Det ofres mennesker til ham, og han mottar sin del av bytte erobret fra fiender.
De romaniserte germanerne fant også sammenligningen mellom den romerske Mars og den germanske Ty naturlig; det var nettopp den latinske ukedag dies Martis, Mars` dag, som fikk navnet Tys dag.
Men den romerske Mars var krigsgud, og den germanske Mars, Ty, var gud for både krig og rett. At romerne selv oppfattet Ty som bare en krigsgud er forståelig, da deres første samkvem med germanske stammer var betydelig mer av krigersk enn rettsbetont karakter. Men det ser ut til at senere romaniserte germanere har fastholdt forestillingen om Tys dobbelte funksjon: Ved Hadrians mur i Nordengland, ved Housesteads, er det funnet innskrifter på to altre fra første halvdel av 200-årene. Disse ble laget av romaniserte germanere, og innviet til en gud, Mars Thingsus. De fleste forskere er enige om at de i denne guden ser den germanske gud Ty med sitt latinske navn, og likeledes at dette navnet bør settes i sammenheng med folkeforsamlingen, rettsforhandlingen, tinget.
 
Balder
Om guden som kalles Balder, heter det i Snorres Edda: "Balder er Odins sønn, og ham er det mye godt å si om; han er den beste og ham roser alle. Han er så fager av utseende og så lys at det lyser av ham; ja, en blomst er så hvit at den sammenlignes med Balders øyenvipper, den er den hviteste av alle urter, og herav kan du skjønne hans fagerhet. Han er den viseste av æsene og den mest veltalende. Han er også den vennligste. Men den egenskap er der ved ham, at ingen av hans avgjørelser kan overholdes. Han bor på det sted som heter Breidablikk, det er i himmelen, og på det sted kan ikke noe uhellig være."
Balders hustru heter Nanna, og deres sønn kalles Forsete.
I de bevarte myter spiller Balder en påfallende passiv rolle. Jotundatteren Skade ville ekte ham - ikke for hans mandighets skyld - men for hans skjønnhets skyld. Han opptrer ikke som en handlende person.
Det er lite sannsynlig at Snorres beskrivelse er fiktiv, og således ikke har rot i den levende mytologien: Snorre så ikke på disse gudene som reelle, og som egentlige konkurrenter til kristendommen. Han var selv kristen, og vurderte mytologien som gamle og tåpelige forestillinger, og ikke som noen reell konkurrent til kristendommen. Hadde han gjort det, kunne han hatt et motiv for å bevisst trekke inn kristent tankegods. Men Snorre så altså på kristendommen som det eneste riktige og med en høyst levende gud, i skarp kontrast til norrøn mytologi, hvor disse var oppdiktet. Å trekke inn kristne forestillinger blir fra et slikt ståsted ikke rasjonelt.
Det er påfallende at Balder skiller seg så til de grader ut fra de andre gudene; Balder fremstilles - i motsetning til de andre - som en gud uten laster. De andre gudene har både sterke og svake sider.
Det finnes derfor bemerkelsesverdig mange likhetstrekk med den kristne Jesus; og kanskje det viktigste av alt: Snorre plasserer Breidablikk i himmelen i sitatet over. Det ser rett og slett ut til at det er for mange likheter mellom Balder og Jesus til at det er helt tilfeldig.
Det interessante er imidlertid at oppfatningen av Balder har forandret seg mye i løpet av tid. Det er slett ikke umulig at han hele tiden har vært en uskyldig og lidende guddom - helt uten initiativ. I alle fall har skaldene brukt navnet som betegnelse for "mann", også i sammenheng med krig: Hær-Balder, Brynjetingets Balder, Spydets Balder, Skjoldets Balder o.a. Men dette forholdet er ikke så klart som det kan virke, siden ordet Balder betyr "herre", og skaldene kan ha brukt ordet i denne betydningen, men kanskje neppe uten å ha tenkt på guden med samme navn. Mot og manndom blir tilskrevet ham i en av strofene ved Ægirs gilde, hvor Frigg uttaler at Loke neppe ville ha sluppet uskadd fra hallen hvis hun hadde hatt en sønn som nå avdøde Balder. Dette passer dårlig med beskrivelsen av Balder som en ny Jesus.
Det som er overlevert av mytestoff om Balder dreier seg om hans død. Der foreligger i tre former, og innbyrdes uoverenstemmelser dem imellom, fremkaller stor forvirring i helhetsbildet, og tillater alle mulige tolkninger av guddommens opprinnelse og betydning: Snorre har en stor fortelling om Balders død i sin Edda; deler av en annen, åpenbart i eldre form, kan trekkes ut av strofer i den Eldre Edda, og endelig har Saxo Grammaticus i Danmarkskrøniken en fortelling om den temmelig usympatiske gude-kongesønn Balder. Den snur til en viss grad opp ned på beskrivelsene av Snorre og den Eldre Edda.
Det er altså mulig at Balder som guddom fikk et nytt innhold i takt med kristendommens økte innflytelse, og i en overgangsperiode kan dette se ut til å være en fornuftig ting å gjøre: Åsatroen forsøkte kanskje å overleve ved å ta opp nye impulser utenfra, som uansett så ut til å vinne. Ved å gjøre dette, kunne en definere det som sitt eget og gi det sitt eget innhold og betydning. Alternativet var å forkaste den gamle tro, og gå over til noe helt nytt og fremmed. Men ved å plassere den nye tro i en kjent ramme, var åsatroens overlevelse teoretisk mulig: siden en ikke lenger kunne holde kristendommen tilbake, kunne en i det minste forsøke å sluke den, og det var trolig derfor Balder måtte forandres. Således kan Balder personifisere åsatroens siste krampetrekninger som reell konkurrent til kristendommen.
Frigg
Den fremste blant åsynjene
Frigg er datter av Fjòrgyn. Hun er Odins hustru og, den fornemste blant åsynjene og Balders mor. Hun kjenner verdens skjebne like godt som Odin, og hun bor i Fensaler. Åsynjene Hlin, Fulla og Gnå er tett knyttet til henne. Hlin verner menneskene Frigg vil trygge mot fare. Fulla - med langt hår og gullbånd om pannen - bærer Friggs eske, passer hennes sko og kjenner Friggs hemmeligheter. Gnå utfører hennes ærender i de forskjellige verdener - spesielt når noe haster.
Frigg i den Eldre Edda
Valþruðnismál i den Eldre Edda handler om Odins besøk hos den kloke jotnen Vaftrudner for å prøve hans visdom. Kvadet innledes med at Odin henvender seg til sin hustru Frigg for å høre hennes mening om den ferden han har tenkt til å legge ut på. Frigg råder ham til å bli hjemme i stedet for å dra til de viseste av alle jotner. Odin drar likevel avgårde, sikker på at ingen vismann kan overgå ham. Frigg kan bare ønske sin mann god reise.
Frigg er skildret som like klok og jevnbyrdig som Odin selv. Det samme inntrykket får en av gudinnen i Lokasenna, hvor hun råder Odin og Loke til å holde beskyldningene mot hverandre inne. I samme kvad, og også i Snorres Edda heter det om henne at hun kjenner verdens skjebne uten å spå. Denne uttalelsen har kanskje sammenheng med at hun rådslår med den allvise Odin.
Snorre om Frigg
Mytene kjenner også et annet bilde av Frigg, og det er dette Loke bruker mot henne ved gildet hos Ægir. Beskyldningen om at Frigg har vært utro med Odins brødre, har sin forklaring i Snorres Ynglingesaga i Heimskringla: "Odin hadde to brødre, den ene het Ve og den andre Vile. Disse brødrene styrte landet når Odin var borte. En gang da Odin hadde dratt langt bort og hadde vært lenge borte, trodde ikke æsene at kan kom til å vende hjem igjen. Hans brødre delte så arven etter ham, og Frigg de ektet Frigg i forening. Men kort etter vendte Odin hjem, og da tok han sin hustru til seg igjen."
Frigg-kulten
Frigg synes ikke å ha vært gjenstand for noen ivrig dyrkelse. Det finnes bare ett eneste stedsnavn som med sikkerhet kan settes i sammenheng med henne, og det er Friggeråker i Västergötland. Det svenske folkenavn for stjernebildet Orion, er "Friggs rok" eller "Friggs ten", men dette er muligens av senere opprinnelse, og har derfor liten vekt.
Ting kan tyde på at Frigg også var kjent av sørgermanerne under navnene Friia og Frea, jfr langobardersagnet og om ukedagen Friadag, Fredag, "Friggs dag". Dette ble hun kalt av sørgermanerne etter den romerske dies Veneris, "Venus dag". At man overtok den romerske kjærlighetsgudinnes dag som den germanske himmeldronning Friggs dag, kan se merkelig ut. Det kan ha sammenheng med de erotiske sider ved Friggs karakter som også kommer til syne i mytene. Friias navn leses også sammen med de andre gudenavnene i trylleformelen fra Merseburg.
Tolkning
Noen klar tolkning av gudinnen Frigg er vanskelig å gi. Navnet hennes ser ut til å bety "den elskede", "hustruen" o.l. Som den øverste guds hustru har hun naturligvis lånt trekk av ham, og hennes egen opprinnelige karakter har derfor blitt trengt noe tilbake og utvisket.
Det ser ut til å være liten forskjell mellom Frigg og Frøya på flere områder, men samme guddom kan de ikke være, siden Frigg hører til æsene, og Frøya til vanene.
Det er imidlertid mulig at de to gudinnene har felles opphav. Sammenligningsmulighetene er flere og påfallende. For eksempel at Frøya var gift med Od, og Frigg med Odin, og at begge gudene karakteriseres med at de av og til drar bort eller forsvinner. Det ser til og med ut til at navnene Od og Odin hører nøye sammen språkhistorisk: begge betyr: den rasende, den ekstatiske. I samme forbindelse bør det minnes om at Frøya i den yngre fortellingen om Sørle omtales som Odins elskerinne.
Muligens kan også det faktum at Frigg og Frøya påkalles sammen i en fødende kvinnes bønn, antyde en felles opprinnelig karakter.
Frøy
Njords sønn var Frøy (Freyr), fager av ytre, mektigere og gjevere enn faren selv. Han rår for vær og årsvekst, velstand, lykke og fred. Likesom Njord kalles Frøy vanenes ætling og vaneguden, også årsguden og rikdomsgiveren. Han hersker over Alvheim.
Frøy eier kostelige ting som kunstverdige dverger har arbeidet til ham. Først er å nevne skipet Skibladne som kan seile både på land og hav og alltid har medbør når seilene blir satt, og er til å legge sammen og legge i lommen når det trengs. Dessuten har han er galte, Gyllinnbuste eller Slidrugtanne, som kan fare gjennom luft og hav, og lyser med sine gylne buster. Galten spenner han gjerne for sin kjerre og kjører med den.
Frøy elsker den fagre Gerd, datter av jotnen Gyme. Han så henne en dag da han hadde satt seg opp i Lidskjalv for å skue ut over alle verdener. Langt i nord fikk han øye på henne da hun gikk over sin fars tun. Det lyste i luft og over hav da hun løftet sin hvite arm og lukket døren. Frøy ble forelsket i henne, og kunne hverken sove eller drikke for sorg. Hans far Njord ba Skirne, Frøys tjener, spørre ham hva som feilte ham. Nå tilstod han sin kjærlighet og bød Skirne dra av sted og fri for ham. Skirne var villig når bare Frøy ville låne ham sitt herlige sverd som endog kunne hugge av seg selv. Så dro han av sted, og ved galdrer tvang han Gjerd til å love Frøy et møte. Hun satte ham stevne etter ni netters fest, og Frøy var ute av seg av utålmodighet så lenge ventetiden varte. Frøy savnet siden sitt gode sverd. I en kamp han hadde med jotnen Belje (Beli), måtte han bruke et hjortehorn til å drepe ham med, og ved Ragnarok savner han sverdet enda hardere. Snorre sier at hans heftige kjærlighet til Gjerd var en straff som Odin hadde lagt på ham fordi han hadde våget å sette seg i hans sete.
Frøys dyrkelse var utbredt over hele Norden, og stedsnavnene viser at mange helligdommer har vært viet til ham. Særlig var svearne Frøysdyrkere, og fra Yngvefrøy i Uppsala skal ynglingeætten, Norges kongeætt, nedstamme. det fortelles om hester som har vært helliget Frøy, såkalte Frøyfakser. Frøy hadde i Sverige en prestinne som var gitt guden til hustru, og med henne skulle han leve i virkelig ekteskap.
Frøya
Frøya (Freyja) var av vaneslekt, datter av Njord og søster til Frøy. Hun ble, som det heter, utlevert av vanene og opptatt i åsynjenes tall. Hun var gift med Od, men han dro bort fra henne til fremmede land. Ofte gråter hun over ham, og hennes tårer er av gull. Hennes døtre, Noss og Gjerseme (Hnoss, Gersemi), er så deilige at alle kostelige klenodier har fått navn etter dem, og etter Frøya skal likeledes navnet "freyja" eller "frúva" (frue) være dannet.
Frøya kjører i en kjerre trukket av to katter. Hun eier det herlige brystsmykket Brislingamen. Hun bor i Folkvang, og der har hun den store sal Sessrymne. Av alle helter som faller i strid, hører halvdelen henne til. Hun har rett til å velge dem, og de kommer til henne i Folkvang. Særlig er hun mektig i elskovsforhold, men hun er ikke den eneste kjærlighetsgudinne som menneskene vender seg til. Sjovn er den som vekker kjærlighet hos menn og kvinner, og Lovn hjelper dem som elsker hverandre med å få hverandre, men har hindringer å kjempe med.
Frøya har flere navn. Hun kalles Vanadis fordi hun er av vaneætt. En gang dro hun ut for å lete etter Od og gav seg va på ferden forskjellige navn: Mardoll, Hørn, Gjevn og Syr.
Selv om lite materiale er bevart om Frøya, er det liten tvil om at hun har vært gjenstand for ivrig dyrkelse helt til hedenskapets siste tid. Hun tilhørte nemlig en av de guddommene de nye kristne tok sterkest avstand fra. Hedenske fruktbarhetsguddommer kom nemlig i denne posisjonen på grunn av den kristne kirkes innstilling til seksuallivet. Men året før kristendommens vedtagelse på Island lyktes det likevel å få høvdingen Hjalte Skjeggeson landsforvist fordi han hadde hånet Frøya i et vers.
Det finnes flere stedsnavn som vitner om dyrkelse av Frøya; Frølund (både på Sjælland, Jylland og Fyn), og Frøjaberg i Skåne. Stednavn som er dannet som sammensetninger av hennes navn, viser den samme geografiske spredningen som de andre vanestednavnene; flertallet finnes i Sørøst-Sverige, ved Oslofjorden og på sørvestkysten av Norge.
 
Heimdall
Om Heimdall sies det at han er stor og hellig, og at han kalles den hvite ås. Han er født av ni jotunmøyer ved jordens rands. Noen kalte ham Odins sønn. Hans tenner er av gull. Han kan se natt og dag over hundre mil vidt. han kan høre at gresset vokser på jord og ull på sauer, derfor er han gudenes vokter. Han bor ved Bivrost som han vokter mot jotnene. Han har en stor lur, Gjallarhorn, og når han blåser i den, høres det i alle verdenshjørner. Hans bolig her ved himmelens ende heter Himmelbergene (Himinbjorg). Forresten vet vi lite om Heimdall. Han har også navnene Gullinntanne fordi han har gylne tenner, og Hallinskide. Skaldene nevner ham ikke sjelden. De kan kalle gullet for "Heimdalls tenner", og på et sverd har de et navn, hofud (manns) d.e. (manns-) hode, som grunner seg på en dunkel myte (Snorra Edda 1931, s. 98). Hans hest heter Gulltopp.
Man har tenkt seg at de ni jotunsøstrene kanskje var havets bølger som solen fødes av hver morgen. Navnet Heimdall betyr kanskje "den klartlysende" eller "den som lyser over verden". I så fall skulle muligens Heimdall være en gammel solguddom, og dette ville også vært i god overenstemmelse med at han kalles den lyseste av alle æsene.
På den andre siden stemmer det dårlig med forestillingene om ham som solgud, at han skal styrkes av jordens (magiske, nærende og livgivende) kraft. Dette er en forsikring mot trolldom og uvetter som ser ut til å ha vært utbredt i den indoeuropeiske kulturkrets.
Når ordet "heimskr" brukes for å beskrive Heimdall, har det kanskje ikke den alminnelige betydning; tåpelig, enfoldig (dette understøttes av at han var den eneste som fant råd for hvordan Tors hammer kunne skaffes tilbake da den ble stjålet (Trymskvida)). Ordet kan vise til en mer opprinnelig betydning som kan betegne guddommen som et vesen knyttet til og er viktig for "heimr"; jorden, menneskeverdenen og kosmos.
Det finnes klare likhetstrekk mellom Heimdalls gjallende lur ved Ragnarok, og den bibelske spådom om erkeengelen med basunen som varsler om dommedag - det er usikkert om disse har oppstått hver for seg.
Det finnes ikke noe som tyder på at Heimdall har vært gjenstand for dyrkelse, og det er vel heller tvilsomt om en slik i det hele tatt har forekommet i vikingetiden, siden Heimdall kun ser ut til å ha levd i mytene. Det er mulig at han har hatt en mer betydningsfull plass i gudeverdenen tidligere enn i den sene overleverte litterære mytologien. Men om dyrkelse av Heimdall har forekommet, ligger dette tidspunktet langt tilbake i tid; i alle fall har ikke denne vist seg i stedsnavn hvor Heimdalls navn har blitt bevart.
 
Loke
Loke, eller Loft (Loki, Loptr) regnes blant de viktigste æsene, men kan nok med rette regnes som deres fiende. Loke er av jotunætt. Faren er jotnen Fårbaute (Fárbauti) og moren heter Lauvøy (Laufey) eller Nål (Nál). Han har to brødre, Byleist og Helblinde. Av utseende er han fager. Han er slu og ikke til å stole på, og er ofte til stor skade for æsene. Han gjør det som regel godt igjen, og hjelper også æsene av og til. Men han er uansett ingen egentlig venn av æsene. Ved Ragnarok kommer han tilbake som en av jotnenes førere, og barna hans forårsaker stor skade.
Loke hadde tre barn med gygra Angerboda i Jotunheim: Fenre, Jormungand og Hel. Fenre er en ulv, Jormungand er en eiterspyende orm, og Hel en fæl kvinne. Barna ble oppfostret i Jotunheim, og gudene visste allerede da at de kom til å volde dem mye vondt. Odin sørget for at de ble brakt til Valhall, men ville ikke drepe dem; skjebnens gang måtte ikke brytes, og det hellige fristed Valhall måtte heller ikke krenkes. Likevel forsøkte de å plassere dem slik at de gjorde minst mulig skade; Hel ble satt ned i Nivlheim for å motta alle som døde av sykdom eller alderdom. Jormungand ble kastet ned i havet. Han er så stor at han rekker omkring hele Midgard. Fenris ble oppvokst i Åsgard. Han var så vill at det bare var Ty som turde å gi den mat. Den vokste seg så stor at gudene forsøkte å binde ham. De forsøkte seg med list og sa at de ville teste hans styrke. Ulven slet de to første lenkene, men den tredje, Gleipne, var laget av noen svartalver og var den sterkeste. Æsene tok med ulven ut på holmen Lyngve i sjøen Åmsvartne. Ulven lot seg binde på det vilkår at en av dem la hånden sin i munnen hans til pant hvis båndet var uslitelig. Ty gikk med på å legge sin høyre hånd i munnen hans. Fenre klarte ikke å slite båndet, og da han så at gudene ikke hadde tenkt til å sette ham fri igjen, bet han hånden av Ty.
Loke var gift med Sigyn, og hadde flere sønner med henne. Dessuten ble han far, eller rettere sagt mor, til Odins hest Sleipner. Sleipner var verdens raskeste hest, den var grå og hadde åtte føtter.
Når en forsøker å knytte all informasjonen en har om Loke sammen til en helhet, viser det seg at dette er vanskelig eller umulig. Dette skyldes mangfoldet som er knyttet til denne skikkelsen. Det er mulig at dette mangfoldet skyldes at Loke gjennom tidens løp har fått stadig nye trekk, og at de nye står helt eller delvis i konflikt med de gamle. Det gjør ikke tolkningen av denne personen lettere at han kjønnslig sett er et dobbeltvesen. Kanskje er fortellingen om at Loke fødte Sleipner et passende trekk for Loke, og som svarer til at Odin kalte ham for barselkvinne i underverdenen. Det sies også i Hyndlakvadet at Loke spiste et halvbrent kvinnehjerte, og at han deretter fødte alle heksers stammor.
På tross av alle mytene Loke spiller viktige roller i, er han langt vanskeligere å forklare enn guder vi vet langt mindre om, som for eksempel Heimdall og Balder.
Lokes merkelige seksuelle type, kan se ut til å støtte teorier om at han bør settes i forbindelse med fruktbarhets- og veksguddommer, men fra en videre synsvinkel ser Loke ut til å stå relativt fjernt fra denne gruppen.
En kan legge mer vekt på forklaringer om at Loke opprinnelig kan ha vært en dødsgud. Loke var altså Hels far, dødsgudinnen. Andre forklaringer går ut på at han utgjorde den destruktive siden av Odins vesen, og at han først senere har blitt spaltet ut som egen guddom. Men ser en Loke under ett, synes en tilknytning til dødsriket spinkel og usikker ut.
Det finnes ikke noe spor etter religiøs dyrkelse av Loke, og ingen stedsnevn tyder på at han har hatt helligdommer noen steder.
Loke lar seg ikke påvise hos sørgermanerne, og det finnes heller ikke nøyaktige paralleller til ham. Likevel finnes det trekk som kan knyttes til Loke: Mest påfallende er likhetene med enkelte momenter i myter om Prometheus. Han var av jotunslekt, sønn av titanen Iapetos - av natur gudenes motstander. I de greske mytene er han ikke bare menneskenes skaper, men er også deres velgjører: Zevs hadde nektet de jordskapte del i ilden, men Prometheus stjal den til dem. På grunn av dette, og andre ugjerninger, ble han straffet. Han ble smidd fast i en klippe i Kaukasus. Hver dag kommer det en ørn som spiser av leveren hans, og hver natt vokser den seg hel igjen.
Det finnes absolutt likheter med myten om Loke her, men også forskjeller. Både Prometheus blir straffet på omtrent samme måte fordi de motarbeider gudene. Men mens den nordiske jotunsønnen fører sin krig på egne vegne, hører Prometheus hjemme i de såkalte kulturguders krets - de stilte seg på menneskenes side og brukte sin intelligens til å fravriste gudene fordeler og krefter de hadde nektet menneskene del i. Loke ytte ikke noe bidrag til kulturen som kan sammenlignes med Prometheus` gave - fiskenettet har liten betydning sammenlignet med ilden, og han oppfant det heller ikke for menneskenes skyld eller gav det til dem.
Lokes konflikt med gudene ved Ægirs gilde har også paralleller i det greske sagn om Tantalos. Han var Zevs` sønn, men menneske og konge i Lydia. Gudene mottok ham ved deres bord, men da han viste seg uverdig til vennskapet ble han utstøtt og straffet med sult og tørst i underverdenen.
Slike sammenligninger, selv om de er usikre, bidrar ikke mye til forståelsen av Loke som helhet. Men de trekker ham uansett nærmere den gruppen av gamle gudeskikkelser som i mange folkeslags mytologi fremtrer som en blanding av komikk, bedrag, skamløshet og falskhet, og som i tillegg har hatt en funksjon som kulturskapere. Loke hører til en viss grad hjemme i denne gruppen, men ikke som kulturskaper. Hvis en skal se på alle mytene samlet; fra urtiden da han blandet blod med Odin og til Ragnarok, ser vi at han blir verre og verre. Han ender opp som Balders banemann og blir fører for jotnene i den avgjørende kamp. Således kan Loke betraktes som gudenes hovedfiende, og som en legemliggjørelse av verdens forringelse fra skapelsen til Ragnarok.
Men usikkerheten er som sagt stor, og Loke må tross alt fortsatt betraktes som en mytologisk person med en både stor, tydelig og ganske uforståelig funksjon.
 
Njord
Njord (urnordisk: Nerthuz) rår for vindens gang og styrer sjø og ild. Han gir dem som påkaller ham lykke på sjøen, på jakt og rikdom, både land og løsøre. Njord var egentlig fra Vanaheim. Da æsene og vanene skulle slutte ferd, gav de hverandre gisler. De spyttet alle i et kar, og av spyttet skapte de en mann, den vise Kvase (Kvasir). Fra den tid ble Njord regnet blant æsene, og det som en av de ypperste.
Hans bolig heter Noatun, og ligger tett ved sjøen. Utenfor svømmer svaner og alskens sjøfugler.
Njords barn var Guden Frøy og gudinnen Frøya. Hans hustru, deres stemor, var Skade, en jotunkvinne. Æsene hadde drept hennes far Tjatse (Thjazi), og Skade dro da væpnet til Åsgard og krevde bøter. For å stille henne tilfreds gav æsene henne lov til å velge seg en mann blant dem, men hun skulle bare få se føttene på dem of så velge etter det. Hun så et par vakre føtter og trodde at det var Balder og valgte mannen. Men det var bare Njord, og med ham levde hun ikke så godt sammen, for Skade ville bo i Trymheim, sitt gamle hjem, men Njord ville være i Noatun. De ble de enige om at de skiftevis skulle være ni netter i trymheim og ni i Noatun. Men Njord sa da de hadde vært de første ni netter i Trymheim, at han var inderlig lei av fjellet; ulvens tuting var fæl sammenlignet med svanens sang. Og med Skade gikk det på samme vis. Da hun hadde vært ni netter i Noatun, var hun likeså lei av fugleskrik og sjøens brus som ikke gav henne nattero. Så måtte de da skilles. Skade dro hjem til Trymheim og gikk på ski og veidet dyr, og derfor kalles hun ski-disen eller ski-gudinnen.
Njord kalles vanenes ætling, vaneguden, guden som er uten mén. Som stedsnavnene viser, var han dyrket vidt og bredt i Norden; de fleste av disse stedsnavnene finnes ved Mälaren, ved Oslofjorden og på vestlandet; i det hele tatt hvor fiskeri og sjøfart har vært særlig viktige næringsveier.
I de gamle offergilder ble Njords og Frøyas skål drukket nest etter Odins (Håkon den godes saga, kap 14), og av et gammelt edsformular vet vi at det ble svoret eder ved Njord, Frøy og "den allmektige ås" (sannsynligvis Tor).
 
Ull
Snorre beskriver Ull på følgende måte:
"Ull heter en, en sønn av Siv, Tors stesønn. Han er en god bueskytter og så flink til å gå på ski at ingen kan kappes med ham. Han er vakker og fører seg som en dyktig kriger. Han er god å påkalle i tvekamp."
På et annet sted i Edda nevner Snorre at ull også kalles skiguden, bueguden, jaktguden og skjoldguden.
I skaldenes kjenninger for krig og krigere, inngår Ulls navn nå og da. Et skjold kan kalles for Ulls skip. Årsaken til sistnevnte kan godt ha med dette å gjøre: det fortelles at romerne, mer enn hundre år før vår tidsregning, observerte vandrende kimbrere ake ned alpenes sneskråninger i vill fart - sittende på sine skjold.
De få opplysningene en har om denne guddommen, peker i retning av en mandig, atletisk, vinterlig guddom som har hatt tilknytning til tvekamp og jakt.
Et heltekvad om kong Atle nevner den sterke ed, svoret til Ulls ring. Dette kan tyde på at Ull har vært noe mer enn en ren jakt- og tvekampgud; ringen som hedensk tempelinventar er velkjent fra litteraturen, og hadde sin plass på gudehovets alter. Ringen var av gull eller sølv, og ved ofringen bar hovguden ringen på sin arm. Det var ved denne ringen en avla høytidelige eder, som det er beskrevet i Viga-Glúms saga: Den som ville sverge skulle ta den store sølvringen, rødnet i offerdyrets blod, i sin hånd og fremsi sin ed for guden og mennesker som vitner.
Edsringen kan ikke knyttes til Ull alene, siden dette sannsynligvis var et alminnelig kultinventar knyttet til de forskjellige gudenes helligdommer. Det vil derfor neppe være riktig å omtale Ull som en gud som fremfor andre hadde med rett og edsavleggelser å gjøre. Men strofen i Atlekvadet viser at han engang har vært en høyt ansett gud, og at han derfor har mottatt mange høytidelige edsavleggelser. De mange stednavn som inneholder hans navn (Ullensvang, Ulleraker, Ulltuna, Ullunda, Ullvi, Ullavik o.a.) ser ut til å bekrefte dette.
Nettopp med bakgrunn i de mange stednavnene som bærer Ulls navn - faktisk langt flere enn hos Odin, kan en stille spørsmålet om Ull har vært en storgud som har blitt trengt ned i bakgrunnen av Odin, Tor og deres nærmeste krets, akkurat som Ty og Heimdall.

Andre guder
 
Mange av gudene omtales så sjeldent og så kortfattet i kildene at vi nesten bare kjenner til navnene deres og grunnen til at deres navn er nevnt akkurat her. Men noen av dem har en større og mer selvstendig betydning i det samlede bildet av den nordiske gudeverden.
De betår av en uensartet gruppe, hvor noen er gamle guder som en gang har vært langt mer betydelige. Andre er yngre og har oppstått som logisk nødvendige eller logisk ønskelige i mytene. Det er selvsagt også tenkelig at en og annen gud er en mytefortellers rent poetiske oppfinnelse.
På grunn av vår manglende kjennskap til mange av disse gudene, unndrar de seg alle fornuftige forsøk på tolkning. I øyeblikket kan de selvsagt stå både klart og levende i en myte, men noen bredere kunnskap kan en som oftest bare ane konturene av.

Kretsen om Odin - Od
En gruppe av smågudene er samlet i kretsen rundt Odin. Her finner vi blant andre Od, Frøyas husbond. I mytene er dette er navn på en forsvunnet person, men sannsynligvis er han en gammel storgud. Skyggebildet av ham har uansett bevart trekk som i høyeste grad kan gjenkjennes hos æsenes høvding. Det er først og fremst navnet hans som gjør at vi kan ane en forbindelse mellom gudinnene Frøya og Frigg.

Vile og Ve
Odins brødre Vile og Ve, "de hellige", er gamle guder; den gang Odin fortsatt het Wodan på urnordisk, hadde de tre brødrenavnene et treleddet bokstavrim. En skapelsesmyte forteller at det var dem som sammen med Odin, i en slags hedensk treenighet, skapte verden og menneskene.
Den skandalehistorien om Frigg og Odins brødre som Loke viser til, og som Snorre forteller om i Heimskringla, er sannsynligvis en gammel og hellig historie som absolutt ikke kan bedømmes etter vikingetidens og vår egen moralske standard.

Høne og Lodur
En annen skapelsesberetning nevner to andre guder, Høne og Lodur, som sammen med Odin skapte det første menneskepar. Den Eldre Eddas Voluspå forteller at Odin, Høne og Lodur, de tre sterke og gode æser, fant Ask og Embla livløse, uten åndedrett og tanke, uten blod og mål, uten livsfarge og uten skjebne. Odin ga dem ånde, Høne ga dem forstand og tanke, Lodur gav dem blod og livets farge. Dette er, med unntak av et par skalders beretninger, det siste vi hører om Lodur. Noen forskere mener å kunne bevise at Lodur bare er et annet navn for Loke, men dette er usikkert.
Høne hører vi mer om, men uten at vi av den grunn føler at vi blir kjent med ham. I myten om jotnen Tjatse er han en av de tre gudene under treet med ørnen; hos Snorre er han bare en ledsagende person. I kvadet Høstlang av skalden Tjodolf er han den av æsene som ørnen taler til, men uten å få svar. En tilsvarende passiv rolle spiller han i prosainnlednnigen til heltekvadet i den Eldre Edda om Sigurd Fåvnesbane. I Snorres Reginsmál i Edda er Høne på vandring med Odin og Loke, men han verken snakker eller handler. Også i fortellingen om ham som æsenes gissel hos vanene er han påfallende passiv. Kanskje er det akkurat dette trekket som har gitt ham ryktet som den reddeste av alle guder.
Den tause gud er og blir en gåte, men han synes uansett å ha nær tilknytning til Odin; han følger ham, og sammen med ham skaper han mennesker. Skaldene har kalt ham "Odins venn" og "Odins benkefelle". Men det faktum at Snorre også kaller Høne for den hurtige eller den langfotede ås, er med på å forvirre oss ytterligere.
 
Vidar og Våle
Vidar er sønn av Odin og jotunkvinnen Grid, men noe av det første vi leser om ham i Snorres Edda er temmelig forbausende: "Vidar heter én, den tause ås. Han har en tykk sko. Han er sterk - den sterkeste nest etter Tor, og av ham har gudene stor støtte når de er i vanskeligheter."
Av Grímnismál ses det at han, akkurat som de andre gudene har hatt eiendom i Åsgard: krattskog og høyt gress vokser i Vidi, skoglandet, Vidars land. Der rir Vidar; han lover å hevne sin fars død.
Før Ragnarok ferdes han sammen med sin far og de andre gudene, og ved Ægirs gilde viker han lydig plassen for Loke. I menneskenes verden har han hatt sine dyrkere. Ved Vang lå en helligdom for ham som het Vidarshof. Men hans merkelige fottøy forklares først i mytene om Ragnarok. Det er der denne hevnguden har sin egentlige plass.
En tydelig parallell til Vidar finner vi i hans halvbror Våle, Balders hevner. Våle er Odins sønn med Rind. Han verken vasker eller klipper seg før han har hevnet Balder på Hod. Våle bor muligens i Valaskjalf i Åsgard, men navnets lesning og tolkning er usikker. Det betyr kanskje heller "de falnes hall". I sin Edda sier Snorre at det er Odins bolig. Om dyrkelse av Våle vitner stedsnavnet Valaskioll i Norge.
 
Mimer og Fjørgynn
Den gåtefulle Mimer står utenfor gudenes slekt. Den vise jotnen er så uklart omtalt i mytene at en i realiteten nesten ikke vet noe om ham. Odin kalles gjerne Mimers venn av skaldene; det er i hans brønn at Odins ene øye ligger i pant for mottatt visdom. Mimer er så sterkt knyttet til æsene at han ble sendt som gissel til vanene, hvor han med sin kloke tale er den tause Hønes rake motsetning.
I en myte som blir antydet i "Volvens Spådom" sies det at Ragnarok truer når Odin rådslår med mimes hode.
I kretsen rundt Odin nevnes også den helt ukjente Fjørgynn, Friggs far.

Kretsen rundt Tor
I mytene om Tor nevnes andre guddommer. Et kvinnelig sidestykke til Friggs far er gudinnen Fjørgyn, som også kalles Hlodyn, Tors mor. Ordet "fjorgyn" betyr "Jord", og Tor kalles snart "Jords sønn". Men når Tor opptrer under navnene Vingtor og Hlorradi må det vel, mener Snorre, forklares med at han har hatt en fosterfar Vingner og en fostermor med navn Hlora. Men de to merkelige navnene er sannsynligvis eldre enn Snorres fikse nødforklaring.
Mytene kjenner Tors raske ledsager Tjalve og hans søster Roskva, og det fortelles også hvordan de kom i hans tjeneste. Men i realiteten er de to figurene helt uforklarte. Det kan se ut til at det foreligger rester av gamle forestillinger om en ledsagende guddom til tordenguden.

Baldermytene: Hermod og Nanna
I Baldermytene samler det seg - hvis en ser bort fra hans hevner Våle eller hans østnordiske, danske, motstykke Bo - et par guder som ikke ser ut til å spille noen stor rolle. En av disse er Hod, Balders helt uskyldige drapsmann og bror. En annen er Hermod, en skikkelse av stor poetisk skjønnhet, men som neppe er opprinnelig. Kanskje er han en dikters fantasi.

Balders hustru Nanna, som er trofast i liv og død, har heller ingen fremtredende plass i hverken den vestnordiske eller den østnordiske myteform. Hun er Forsetes mor, hvis embete og bolig i Åsgard omtales i eddakvadet Grímnismál: "Glitner heter salen med sølvtak og gylne søyler, hvor Forsete bor og stifter fred i stridigheter." Alle som kommer til ham med vanskelige saker drar forlikte bort; det er den beste domstol hos guder og mennesker.
Oppfattelsen av Forsete som den gode forlikdommer kom trolig av at man mente at navnet hans betød: den som fører forsetet, rettsformannen. Om han opprinnelig var Balders sønn og dommergud er usikkert. Da den engelskfødte misjonær Willibrord i 700-årene kom til friserne, fant han en hedensk avgud, Fosite, på en øy mellom frisernes og danenes land - et hellig sted med en hellig kilde. Willibrord slaktet ikke bare det hellige kveget som gresset der, men brukte også kildevannet til å døpe i. Sannsynligvis er det denne frisiske Fosite som gjenfinnes i den nordiske Forsete, muligens brakt til Norge med frisiske kjøpmenn. På Onsøy ved Oslofjorden finnes hans eneste kjente helligsted i
Norden: Forsetlund. Men det er uklart hva hans frisiske navn betød og hvorvidt dyrkelsen av ham har strakt seg i hans hjemland. Det er sannsynlig at hans betydning har vært stor, i og med at han kunne bli godtatt av nordmennene og gli inn i den nordiske guderekke.
 
Diktekunstens gud: Brage
Brage ser ikke ut til å ha noen tilknytning til noen annen gud. Snorre sier i sin Edda at Brage er kjent for sin visdom, og særlig for ordsnillhet og veltalenhet. Han er den som skjønner seg best på skaldskap.
I Snorres Edda er det han som opptrer som den store myteforteller, og det ses at han er Odins sønn - langskjegget som sin far. Han omtales nesten ikke, og ikke med ros, i Lokasenna. Påfallende nok nevner skaldene sjelden skaldekunstens gud. Han er ennå mindre kjent enn Hermod, med hvem han mottar en fallen konge i Valhall. Brage er ingen fremtredende skikkelse i noen myte, og ser heller ikke ut til å ha vært gjenstand for noen dyrkelse.
Det skjedde svært sjeldent at mennesker fikk gudenavn. Men merkelig nok het nettopp den eldste skalden, hvis dikt er bevart, Brage den Gamle, sønn av Bodde. Noen har da også tenkt seg at denne dikteren ble tatt opp i gudenes krets, nettopp fordi han ble så sterkt beundret. Men denne forklaringen er likevel usannsynlig, siden menneskeskalden levde på 800-tallet, og kunne trolig tidligst bli oppfattet som guddom etter så langt tid at den hedenske gudelære allerede hadde gått i oppløsning.
 
Idun, Brages hustru
Idun trer noe tydeligere frem enn Brage. Snorre omtaler henne i Edda: "I sitt skrin oppbevarer hun de eplene gudene skal bite i når de eldes, slik at de blir unge igjen." Snorre forteller også om hvordan jotnene en gang bortførte henne. Forestillingen om de livgivende frukter er eldgammel og kjent i store deler av den indoeuropeiske kulturkrets. Iduns epler minner for eksempel om de greske mytene om Hesperidene, giganten Atlas` døtre, som voktet de gylne evighetsfrukter.
 
Norner: Urd, Verdande og Skuld
Nornene var tallrike, men bare tre av dem var fornemme; Urd, Verdande og Skuld (Urðr, Verðandi, Skuld). Disse bodde under Yggdrasil ved brønnen Urdarbrunn, oppkalt etter Urd. To svaner holder til ved brønnen der honningdugg fra Yggdrasil drypper ned på jorden og hvor gudene holder ting. Nornene rår for alles skjebne - både guder og mennesker. Når et barn blir født er nornene til stede og fastsetter dets skjebne; ingen lever en dag lenger enn det nornene vil.
Snorre forklarte i den Eldre Eddas heltekvad Fáfnismál at ikke alle norner var av samme ætt; noen er i slekt med æsene, andre med alvene og noen med dvergene.
Det faktum at noen mennesker får gode og gjeve liv, mens andre får liten lykke og dårlige kår, forklares ved at nornene av god ætt gir et godt livsløp. Men når mennesker lider en ublid skjebne, da er det nornene av dårlig ætt som forvolder det.
Det ser ut til at to forestillinger om nornene har krysset hverandre før det klassiske bildet av nornene ved Yggdrasil oppstod. Delvis fantes det en opprinnelig skjebnegudinne, Urd, men det fantes også mange amdre skjebnegudinner og fødselshjelpersker; en var til stede ved hvert menneskes fødsel og fastla dets bane. Verdande og Skuld hører til den siste kategorien. Grunnen til at de ble knyttet til Urd kan ha vært at treenigheten som så ofte finnes i myter, kunne tre frem.
Skjebnegudinnene ble ikke oppfattet som spesielt menneskevennlige; det er som oftest ikke tillit og forhåpning som kommer til uttrykk når deres forhold til menneskene omtales. Uttrykket "nornenes dom" betød for det meste død eller ulykke. I den Eldre Edda skrives det i kvadet om Sigurd, at norner står i veien for den elskede kvinnes gunst. I kvadet om Sigurds ungdom klager dvergen Andvare, hvis skjebne det ble å svømme rundt i kaldt vann i en gjeddes skikkelse, over den usle nornen som bestemte det.
Dette bildet holdt seg langt inn i middelalderen: Så sent som rundt 1200 skar nordmannne Torer, en kristen, runer i Borgund stavkirkes bjelkeverk: "Nornene gjorde både godt og ille; stor ulykke gav de meg".
 
Skjebnegudinner
Forestillinger om skjebnegudinner er eldgamle, og for de nordiske norners vedkommende sannsynligvis av fellesgermansk opprinnelse. De har påfallende likhetstrekk med de greske og romerske skjebnegudinnene, moirerne og parcerne. De er tre, som nornene, og som norner er de spinnersker som spinner menneskets livstråd, eller de fastlegger skjebnen skriftlig.
Men krigerne hadde flere skjebnegudinner som rådet over hans liv og død i kampen - valkyriene. Det er neppe tilfeldig at Snorre lar Skuld, den yngste av nornene, ri ut med dem for å velge hvem som skal falle.
 
Diser: Valkyrier og norner
Valkyriene var nært beslektet med nornene. Det er de som bestemmer hvem som skal falle i strid. Odin sender dem ut for å "kåre valen" eller einherjene. De blir også kalt Odins møyer på grunn av deres unge alder. De er kledd i full rustning, og kan ri gjennom både luft og vann, over hele verden. Når de er i Valhall, bærer de drikken rundt til æser og einherjer i Odins saler. Det finnes to slags valkyrier; himmelske, og andre, halvt jordiske som har levd som mennesker, men som siden kom til Odin som kvinnelige einherjer.
Det hersker noe usikkerhet om de himmelske valkyriers antall, siden det oppgis forskjellig; ni eller tre ganger ni. Valkyriene kommer gjerne ridende i flokker. De valkyriene som nevnes oftest er Gondul, Skògul, Hlokk, Hrist og Hild. Det finnes også andre valkyrier som bare setter splid mellom einherjene og som brukes til de laveste sysler. Selve betegnelsen diser kan brukes poetisk om kvinner i alminnelighet, men kan også brukes om de forskjellige kvinnelige guddommene som har tilknytning til skjebneavgjørelser. Disene ser ut til å ha vært en betegnelse for en avgrenset men diffus gruppe kvinnelige skjebneguddommer som var knyttet til enkeltpersoner eller ætter. De fremtrer mest som vernende, og er særlig aktive ved barnets fødsel. Men også som kampgudinner omtales de og nærmer seg da sterkt forestillingen om valkyriene. En bør ikke stole på dem, men heller være oppmerksom på varsler som kan vitne om deres nærvær. I Reginsmál i den Eldre Edda råder Odin helten Sigurd Fåvnesbane: "Det er et ille varsel hvis du snubler når du skal gå i kamp. Da står svikefulle diser på begge sider og vil se deg såret." Det ser ut til å ha vært et ikke helt avklart forhold mellom disene og Frøya, noe som kan indikere en nærmere tilknytning til vanene, og altså til fruktbarheten.
Stedsnavn i både Norge og Sverige tyder på at disene har hatt en reell, men kanskje noe privat plass i den hedenske religionen: Disevi, Diseberg og flere.
Dyrkelsen av dem, diseblot er omtalt fler esteder i den oldnordiske litteraturen. Dette blotet ser ut til å ha blitt holdt ved vinterens begynnelse. De disene som nevnes i en av trylleformlene fra Merseburg, hvor de påkalles som seiergivende makter, viser at slike forestillinger også var levende blant sørgermanerne. Disene er da altså opprinnelige fellesgermanske guddommer, hvis karakter og betydning har blitt utvisket og trengt tilbake etter hvert.

Åsynjene: de kvinnelige guddommene
Snorre sier at de kvinnelige guddommene ikke er mindre hellige enn æsene. Et annet sted i sin Edda forteller han litt om alle fjorten. En kan få inntrykk av at noen av dem har vært nesten helt uten betydning, og nærmest kan regnes som poetiske påfunn. Men det er absolutt riktig å si at de største av dem står på høyde med de fornemste æsene:
Frigg nevnes som den fornemste.
Dernest Såga, som bor på den store gården Søkkvabekk. Eddakvadet Gríminsmál nevner at hun bor sammen med Odin, noe som kan tyde på at hun opprinnelig er Frigg selv.
Eir er den beste legen, og annet sies det ikke om henne.
Snorre skriver at Gjevjon var jomfru, og at alle som dør som jomfruer tjener henne. Men Heimskringlas Ynglingesaga har en annen fortelling om henne: "Odin tok seg bolig på en øy, det sted heter nå Odense på Fyn. Og så sendte han Gefion nordpå over sundet for å søke mer land. Hun kom til kong Gylfe i Sverige, og han lovet henne så mye jord hun kunne pløye. Da dro hun til Jotunheimen og fikk fire sønner med en jotun. Hun forvandlet dem til okser og spente dem for plogen og trakk landet ut i havet og vestover mot Odense, og det kalles nå Sjælland. Der bodde hun siden, og Skjold, Odins sønn, ble gift med henne. Men der hun pløyde ble det et vann eller en sjø, Logr (Mälaren). Og siden ligger fjordene i Logr som nessene på Sjælland." Det er kanskje denne myten Loke tenker på i Lokasenna da han beskyldte den jomfruelige gudinne for ukyskhet. Opprinnelig er hun kanskje en fruktbarhetsgudinne som har vært spesielt knyttet til Danmark.
Fulla er den femte åsynjen Snorre nevner. Hun er Friggs fortrolige.
Frøya er den sjette, og hun er den ærverdigste sammen med Frigg.
Sjofn er svært ivrig etter å vende menneskenes sinn, både hos menn og kvinner, til elskov.
Lofn er mild og god å påkalle; hun får tillatelse fra Odin eller Frigg til menns og kvinners samliv, også i de tilfeller hvor dette er forbudt eller nektet.
Vår lytter til menneskenes eder og avtaler, dem som menn og kvinner treffer innbyrdes. Hun straffer dem som bryter deres ord. I Trymskvida blir ekteskap inngått i hennes navn.
Syn vokter hallens dør, og holder den lukket for dem som ikke får komme inn. På tinget er hun satt til forsvar mot de anklagene hun vil motbevise.
Hlin er den tolvte, og hun er i Friggs tjeneste.
Snotra er klok og oppfører seg pent.
Den fjortende og siste er Gnå, Friggs sendebud.
Men jotundatteren Skade, som ble gift med Njord, regnes også blant åsynjene. I Ynglingesagaen forteller Snorre om en merkelig fortsettelse av fortellingen om det uheldige ekteskapet: Hun ville ikke leve sammen med Njord og giftet seg senere med Odin og fikk mange sønner med ham.
Også Rind, som fikk sønnen Vale med Odin nevnes blant åsynjene

Hverdagsguder
 
Guddommelige makter
En må huske på at den jevne mann i senhedensk tid ikke har vært noen helt i tragedistil, men en bonde. Vi vet temmelig lite om hvordan de store gudene har spilt i menneskenes daglige liv.
De mytene som har blitt bevart om storgudene, tyder på at dyrkelsen av dem har hatt et visst offisielt preg; at de i høyere eller lavere grad var en slags samfunnsguder som et stort antall mennesker kunne samle seg om ved bestemte høytider.
Mye tyder på at det enkelte menneske i det daglige kunne henvende seg ved offer og bønn til dem, eller mest sannsynlig én av dem, som han foretrakk fremfor de andre.
Dessverre hersker det også på dette feltet usikkerhet, nettopp fordi systematiseringen av det i skriftelige kilder virker påfallende litterært, og først ble nedskrevet i en tid da den gamle tro forlengst var død.
Det er også grunn til å minne om at nordisk mytologi kun kjennes fra ett hjørne av norden: Island og delvis Norge. For Danmarks og Sveriges del er kildematerialet mangelfullt, og de restene vi finner er fra etterhedensk tid, nedskrevet av kristne. Deres interesse for de hedenske gudene var kun av litterær- og kulturhistorisk art. Og han, akkurat som dagens norrønforskere, måtte søke opplysninger i gamle overleveringer og sette dem sammen så godt som det lot seg gjøre. Troen på de store gudene og dyrkelsen av dem var for lengst gått til grunne.
Troen på en lang rekke guddommelige makter var langt mer seiglivede. Deres eksistens lar seg konstatere i kildene, men det finnes få eller ingen myter om dem, og ser heller ikke ut til å ha vært gjenstand for noen høytidelig dyrkelse på lik linje med gudene. Mange av disse opptrer i mytene om storgudene.
Men av og til kan en historisk eller halvt historisk historie være med på å belyse rollene til guddommer som ikke har vært små, men som har eksistert så lokalt og avgrenset at de ikke har blitt tatt opp sammen med de andre gudene. Dette er ett av de best kjente eksemplene i så måte:
Håkon Jarls offer
"Jomsvikingenes saga" forteller at da Håkon Jarl sloss med jomsvikingene i Hjørungavåg, og kampen så ut til å gå ham imot, beordret han befalingsmennene til å bli med hæren. Han sa: "Jeg vil gå i land med noen menn og se hva jeg kan utrette."
Deretter gikk han til en ryddet plass i skogen. Der kastet jarlen seg ned på kne i bønn og vender seg mot nord. Han anropte sin trofaste hjelperske Torgerde Holgabrud (eller Hørdabrud). Men hun hørte ikke på jarlens bønn, og han syntes han kunne merke at hun var sint på ham. Han tilbød henne da flere offergaver, men hun ville ikke ta imot noen av dem. Han syntes at hans sak tok en dårlig vending. Til slutt tilbød jarlen henne menneskeofre, men hun ville heller ikke motta noen av dem. Jarlen fant at han stod svakt hvis han ikke fikk formildnet henne. Han lovet henne mer og mer, og til slutt tilbød han alle andre menn enn seg selv og sine sønner, Erik og Svein.
Men jarlen hadde en sønn som het Erling. Han var sju år gammel og var en lovende gutt. Det gikk slik til at Torgerde tok imot jarlens tilbud, og så valgte hun hans sønn Erling. Siden jarlen fant at hans bønner og hans tilbud om offer var mottatt, følte han at det var større håp for ham og hans hær. Deretter lot han gutten gripe og gav ham til sin trell Skopte Kark. Han tok gutten av dage på den måte Håkon pleide å bruke, og som han hadde gitt beskjed om.
Deretter forteller sagaen hvordan slaget gikk bedre for Håkon Jarl, fordi han hadde ofret til Torgerde Holgabrud og hennes søster Irpa. Fra nord reiste det seg en sort sky med lyn og torden, kulde og haglbyger som gikk rett i ansiktene på jomsvikingene. Det fortelles at Håvard Huggende, Bues skipsfelle, var den første som så Torgerde Holgabrud på Håkon Jarls flåte. Det var også mange andre synske menn, og noen som ikke var synske, som så det samme. De så også at det var som om piler fløy av hver finger på trollene; og hver gang traff de en mann slik at han falt.
Det er sannsynlig at beretningen om Håkon Jarls offer til et par lokale gudinner ikke har rot i virkeligheten, eller at den er sterkt forvansket. Men skildringen av hans handel med gudene om seieren virker realistisk, og gudenavnene Torgerde Holgabrud og Irpa høres ekte ut.
 
Den lavere mytologi
Gudevesener som Torgerde Holgabrud hører kanskje mer hjemme i religionshistoriens behandling av den lavere mytologi enn i mytologien. Med den lavere mytologi menes alle hverdagsgudene, makter og forestillinger som var av så ubestemt karakter at de bare i liten grad gled inn i den høyere mytologis system av store guder og store begivenheter.
Likevel må en være klar over at slike forestillinger har spilt en stor rolle - kanskje like stor som storgudene i det daglige liv.
Mye av den senere folkeoverlevering er ubrukelig for å beskrive deres rolle i førkristen tid; disse har i langt større grad enn gudene kunne leve uanfektet videre, selv etter trosskiftet, og er derfor neppe tillagt de samme egenskapene nå som de var den gang: Fortellingene om nisser, elvepiker, troll, dverger, varulver, havmenn osv. har levd videre i beste velgående til våre besteforeldres dager, eller i alle fall til våre oldeforeldres dager: Denne store gruppen bestod av en heterogen gruppe overnaturlige vesener som var vidt forskjellige i utseende og lynne, og som grep inn i menneskenes liv på forskjellige måter. Noen av dem forårsaket skade, andre var til hjelp og var vennlige, men dette avhang i stor grad av menneskenes egne hensyn til dem. En fellesbetegnelse på disse er vetter. Dette ordet var opprinnelig en fellesbetegnelse på hele kretsen av overnaturlige skikkelser, også guder og jotner. Men senere ble dette ordet ensbetydende med vesnene i den lavere mytologi.
 
Dverger og svartalver
Disse to gruppene blir ikke alltid holdt klart adskilt fra hverandre. Begge bodde under jorden eller i store steiner eller hauger. De var små og stygge. Svartalvene var svartere enn bek.
Dvergene var de beste smedene, og dette var også deres viktigste arbeid. De beste våpnene og flotteste gjenstandene av metall er det dverger som har laget.
Dette utdraget fra sagnet om sverdet Tyrving, er betegnende på forholdet til dvergene:
"Det ble sagt at kong Svarvlame i Gardarike var Odins sønnesønn. En gang han var på jakt, red han etter en hjort og for vill. Ved en stor sten så han to dverger. Ved hjelp av runer trollbandt ham dem og svingte sverdet sitt over dem. Dvergene kalte seg Durin og Dvalin og bad om å kjøpe seg fri. Svarvlame ba dem smi et sverd. Det skulle verken ruste eller briste, skulle kunne kutte gjennom sten og jern og gi seier hver gang det ble brukt.
Dvergene lovet ham det. Til avtalt tid møtte de Svarvlame ved stenen og hadde med seg det vakreste og beste sverd noen hadde sett. Så forsvant de inn i stenen igjen, først Durin og så Dvalin. Dvalin snudde seg mot kongen og la en forbannelse over sverdet. Det skulle utøves nidingsdåd tre ganger med sverdet. Hver gang det ble tvukket ville det bli en manns bane. En dag skulle også Svarvlame falle for det [...]". Og det gikk til slutt som dvergen hadde sagt. Å eie noe en dverg hadde laget, kunne derfor bli til større ulempe enn fordel. Men det finnes selvsagt eksempler på gjenstander som dvergene ikke har lagt forbannelser over; Mjollne, Draupne, Skibladne, Gungne o.a. Myten kalt "Sivs hår" forteller hvordan disse gjenstandene ble til.
 
Landvettene
Av vesnene i den lavere mytologi er landvettene sentrale. Disse ser tidlig ut til å ha hatt stor betydning - i alle fall på Island: "Landnámabók" forteller at "Ulvljots lov", vedtatt i 930 begynte med en bestemmelse om at man ikke skulle komme seilende med drageskip. Og hvis en gjorde det, skulle man ta bort dragehodet før land kom til syne. Det var ikke lovlig å seile mot kysten med "gapende hoder eller tryner" slik at landvettene ble skremt.
Det var absolutt grunn til å ha hensyn til dem, for de var landets voktere fremfor noen andre.
Dersom en virkelig ønsket å volde en annen mann ulykke, kunne han forsøke å hisse landvettene på ham. Egil Skallagrimsson gjorde dette da han satte opp nidstang mot Erik Blodøks for å hevne seg på ham. Han gikk i land på en øy langt ut mot havet:
"Han tok en hasselstang i hånden og gikk ut på en berghammer som vendte inn mot land. Så tok han et hestehode og satte opp på stangen. Deretter sa han en besvergelse og mælte: "Her setter jeg opp nidstang, og jeg snur dette nid mot kong Eirik og dronning Gunnhild." Ved disse ord vendte han hestehodet inn mot land: "Jeg vender dette nid mot landvettene som bor i dette land, så de alle skal fare vill, og ingen nå eller finne sin bolig før de har jaget Eirik og Gunnhild ut av landet." Så drev han stangen ned i en revne i fjellet og lot den stå der. Han vendte også hodet inn mot land, og han ristet runer på stangen, og i den står hele besvergelsen. Så gikk han ombord i skipet sitt." (Egils saga, kap 57.)
Det er mulig at de andre landene i Norden har hatt tilsvarende forestillinger om beskyttende landvetter, men de lar seg bare konstatere for Islands vedkommende.
Folketroen kan tyde på at troen på vetter, som i særlig grad var knyttet til en enkelt slekt, og muligens en enkelt person, var utbredt over hele Norden og holdt seg i live til nåtidens forestillinger om nisser og lignende vesener.

 
Alveblot og vetteoffer
Forestillingene om de mindre og myteløse guddommene viser seg tilbøyelige til å flyte sammen. Det er i praksis ikke mulig å skille skapt mellom vetter, alver, diser og andre lignende makter. Av og til viser det seg at dyrkelsen av dem kan ha hatt et visst offisielt preg som har foregått til bestemte tider. Et eksempel på dette finnes fra den gangen Sigvat, Olav den Helliges skald, var på reise i områdene mellom Norge og Värmland. Med bakgrunn i Sigvats egne kvad om ferden, forteller Snorre i "Heimskringla" hvordan skalden og hans ledsagere ikke kunne få nattely. De ble avvist sted etter sted fordi man holdt alveblot, og var redd for at Odin skulle bli sint hvis fremmede fikk slippe inn. Her har det mest sannsynlig vært snakk om en privat høytid i familien.
Det kan se ut som om det kunne oftes til alver og vetter etter behov. I "Kormaks Saga" fortelles det at Torvard ikke ble frisk av sårene Kormak hadde påført ham i en tvekamp. Han ofret da kjøtt og blod av en okse til alvene, og ble snart frisk igjen.
 
Fylgjen
Andre guddommelige makter var sterkt knyttet til en enkelt slekt eller person. Kanskje var vedkommende ikke klar over dette selv, men de som hadde evner for det kunne se en slik fylgje. Disse var ofte i dyreskikkelse, og fulgte eller representerte denne personen. Dette dyret var en slags avspeiling av hans sinn og vesen, og eksisterte i en parallell dimensjon.
Følgende historie er bevart om Torstein Oksefot, en av mennene som kjempet med Olav Tryggvason i slaget ved Svolder: "Han var farløs da han ble født på sin morbrors gård. Han ble satt ut som et fattigmanns barn, men ble funnet av en bonde og vokste opp hos ham. Han ble stor og sterk og løp ut og inn av sin fødegård, Krossarvik, uten at verken han selv eller bonden Torkjell kjente sakens rette sammenheng. Hans mor, Orny, ante nok sitt, men det var guttens morfar, Geitir, som fikk syn for at gutten var av god ætt: En dag, som så ofte før, kom Torstein til Krossarvik. Han gikk til stuen, og der satt Geitir på veggbenken og mumlet noe for seg selv. Men gutten løp fort inn i stuen som barn ofte gjør, og falt på gulvet. Da Geitir så det, lo han høyt. Men da Orny ser gutten, brister hun i gråt. Gutten gikk deretter til Geitir og spurte: "Hvorfor syntes du at det var så morsomt at jeg falt?" Geitir svarte: "Jeg lo fordi jeg så noe som du ikke så." "Hva var det?" spurte Torstein. "Det skal jeg si deg; da du kom inn i stuen, var det en isbjørnunge sammen med deg. Han løp foran deg, men stanset opp da han fikk øye på meg. Men du løp fort, og falt over bjørneungen. Og det er min mening at du ikke er Krums og Torgunns sønn, men av større ætt".
Men fylgjen var også på en måte personen selv, og kunne derfor ikke bare oppfattes som et speilbilde eller et dobbeltvesen. Dette kommer tydelig frem i den islandske saga om Rolf Krake: Da Rolf og hans menn kjempet den siste kampen ved Leire, gikk en stor bjørn til angrep på fiendene deres og påførte dem stort mannefall. Men samtidig savnet man den beste av Rolfs krigere, Bodvar Bjarke. Til slutt fant de ham døsende i hallen, samtidig med at hans kamerater sloss på liv og død. Etter å ha blitt vekt tre ganger ble han endelig med ut for å kjempe, men da var bjørnen borte. Bjørnen var Bjarkes fylgje, og mens den kjempet lå Rolf og sov - tappet for krefter.
Forestillinger om fylgjer er nært beslektet med hamskifte. Dette betyr at et menneske enten har evne til, eller blir tvunget til, å opptre i dyreskikkelse. Historien om Egil Skallagrimssons bestefar, Ulf, er kjent i så måte: Han pleide å stå tidlig opp, og arbeidet bra. Men når det led mot kveld ble han så menneskesky at det var få som fikk snakket med ham. Han gikk tidlig til ro, og folk mente at han ofte skiftet ham. Han ble kalt Kveld-Ulf.
 
Dødningen
Dødningen, draugen, er både uhyggelig og farlig. Han lar ofte sin vrede gå ut over gravrøvere som forsøker å tilegne seg den dødes skatter. Saxo Grammaticus forteller at Asmund lot seg levende begrave i haugens kammer sa hans fosterbror Asvid var død. Da han endelig slapp ut igjen, rant blod nedover kinnene hans, og det ene øret var revet av. Det var den døde Asvid som hadde våknet om nettene. Asmund fikk ikke Asvid rolig før han slo hodet av ham og slo en pæl gjennom kroppen hans.
Sistnevnte var et vanlig brukt middel for å skaffe seg fred for gjengangere. På den måten festet en den døde til hans sted og forhindret ham i å gjøre ugavn. En fullstendig ødeleggelse av liket kunne også anvendes.
 
Navngivning og gjenfødelse
Mange andre forestillinger hadde tilknytning til de døde. En av dem viste seg i navngivningen av de nyfødte. Når barnet oppkalles etter en avdød slektning, er det fordi en opprinnelig tenkte seg at han igjen fikk sitt liv i barnet. Ætta hadde således erstattet sitt tap. Men dette kan også skje uten at en kaller opp igjen barnet: Helge Hundingsbane og Sigrun sies å ha blitt gjenfødte. Han het da Helge Haddingjaskati, og hun Kara Halvdansdatter og var valkyrie.

Favorites