|
I begynnelsen
I begynnelsen, mellom lys og mørke, mellom ild og is, var Ginnungagap, det store svelget uten bunn.
Gapet lå mellom to verdener: kulde- og tåkeverdenen Nivlheim i nord og ildverdenenMuspellheim i syd. I Nivlheim lå kilden Kvergjelme, og fra kilden strømmet elvene Elivåger mot syd, slik at den nordlige delen av Ginnugagapet ble fylt av rimfrost og is. Fra ilden i Muspellheim sprutet det gnister og glør mot nord. Derfor ble den sydlige delen av gapet varm. Slik møttes de veldige kreftene på hver sin side av tomrommet - varmen og ilden fra Muspellheim og kulden fra frosten fra Nivlheim - i Ginnugagapet. Der ilden og frosten møttes, begynte isen å smelte og dryppe. Av dråpene oppstod liv, de vokste og ble til det enorme tvekjønnede urvesenet Yme.
Slik ble også urkua Audhumla til. Fra Audhumlas jur strømmet det fite floder av melk. Yme livnærte seg av melken.
Audhumla slikket i seg saltet fra stenene, som var dekket av rimfrost. Første dag hun slikket, stakk det et hår opp av stenen. Den andre dagen ble et mannshode synlig, og tredje dagen kom hele kroppen frem. Det var Bure, stammfar for gudenes - æsenes - ætt.
Bures sønn Bor fikk sønnene Odin, Vile og Ve med Bestla, datteren til jotnen Boltorn.
Men jotnen Yme avlet barn med seg selv. Mens han sov begynte han å svette, og av svetten i den venstre armhulen vokste det frem et kvinnelig og et mannlig vesen. Og den ene foten hans fikk en sønn med den andre. Slik ble rimtussene - jotnene - til.
Da Ymes ætt hadde vokst seg stor, gjorde Odin, Vile og Ve opprør. De drepte Yme, og jotnene druknet i blodstrømmen fra sårene hans. Men to av dem, Bergjelme og konen hans, reddet seg opp i en melkiste. Slik berget de livet og jotnenes ætt.
Bors sønner flyttet den døde Yme ut i Ginnugagap. Av kroppen skapte de jorden, av blodet sjøer og hav. Og havet la deg runst jorden som et bånd. Knokler og tenner ble klipper, fjell og stener, og av håret ble gresset og skogene skapt. Små mark krøp frem fra Ymes lik. Av dem skapte de dvergene. Så hvelvet æsene Ymes skalle over jorden og satte fire dverger til å holde den oppe. De het Østre, Vestre, Nordre og Søndre og stod under hvert sitt verdenshjørne.
Skyene ble til da de kastet Ymes hjerne opp på himmelen, og av gnister fra Muspellheim laget de sol, måne og stjerner som de festet til himmelhvelvingen.
Det siste gudene skapte var menneskene. En dag Odin, Vile og Ve kom vandrende langs stranden, fant de to trestammer, en ask og en alm. Odin blåste livets pust inn i dem, og Vile ga dem forstand og bevegelse. Av Ve fikk de form, tale, hørsel og syn. Mannen kalte de Ask og kvinnen Embla.
€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€
Asken i Åsgard
Langs strendene ved den store havet lå Utgard - jotnenes bygder.
Innenfor jotunbygdene bygget æsene en mur for å holde jotnene ute. De laget den av Ymes øyenbryn. Her begynte Midgard, menneskenes verden.
Midt i Midgard bygget æsene seg sin egen borg, Åsgard. Her fikk verken mennesker eller jotner bo.
I Åsgard var det mange fornemme gårder, og den fineste og største av dem var Gladsheim. Den lå midt i Åsgard, på den vakre Idavollen, og skinte som gull, både utenpå og inni. I gladsheim hadde Odin og de tolv fornemste æsene sine høyseter. Fra sitt høysete Lidskjalv kunne Odin skue ut over verden og følge nøye med i hva alle foretok seg. Hver dag sendte han Hugin og Munin, de to ravnene sine, ut for å speide.
Midt i Åsgard vokste den evig grønne asken Yggdrasil. Treet var større og bedre enn alle andre trær, med grener som strakte seg ut over hele verden og over himmelen. Under Yggdrasil var æsenes tingplass. Her holdt de ting hver dag. For å komme hit, red de over regnbuebroen Bifrost.
Ygg - den forferdelige - var ett av Odins navn. En gang hadde han, Allfader, den viseste av gudene, hengt på Yggdrasil i ni døgn. Han var gjennomboret av sitt eget spyd, ofret til seg selv. Mens han hang på treet, pint av sult tørst og smerte, åpenbarte runene seg for ham.
Yggdrasil hadde tre røtter. Den ene roten var hos æsene, den andre hos rimtussene og den tredje i Nivlheim.
Under den siste var det en kilde, Kvergjelme, Der krydde det av ormer, og en av dem var Nidhogg. Den lå og gnagde på Yggdrasils rot.
Ved roten i rimtussenes verden var Mimesbrønnen som den vise jotnen Mime eide. I denne brønnen var visdom og kunnskap gjemt. Mime fikk selv sin visdom fra brønnen når han hver morgen drakk av Gjallarhorn som Odin hadde pantsatt hos ham. Pantsatt var også Odins ene øye. Det pantet hadde Mime krevd for å la Odin drikke av brønnen.
En tredje kilde fantes ved roten hos æsene. Den het Urdarbrønnen. Navnet hadde den fått etter Urd, en av de tre nornene som satt og spant skjebnetråder i en fager sal ved Yggdrasils fot. De to andre het Skuld og Verdande.
Hver dag øste nornene vann fra Urdarbrønnen over treet for at ikke grenene skulle tørke ut. Vannet var så hellig at alt som ble dyppet i brønnen ble hvitt som hinnen på innsiden av et eggeskall.
Det bodde to fugler i brønnen. De ble kalt svaner og var opphavet til dette fugleslaget. Duggen fra treet ble kalt honningdugg og var næring for biene.
Flere dyr holdt til i Yggdrasil. Geita Heidrun spiste av bladene, mens de fire hjortene Dålin, Dvalin, Dunøyr og Duratro tygde på knoppene.
Øverst i trekronen satt en klok ørn, og mellom øynene på ørnen satt en hauk som het Verfolne. Ekornet Ratatosk løp opp og ned langs stammen og bragte vondt mellom ørnen og ormen Nidhogg.
€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€
Odin hos kong Geirrød
Kong Raudung hadde to sønner som het Geirrød og Agnar. Geirrød var åtte år gammel og Agnar ti.
En dag rodde de to brødrene ut på sjøen for å fiske småfisk. Det blåste opp en kraftig vind, og guttene drev ut på havet. Midt på natten støtte de på land.
Geirrød og Agnar visste ikke hvor de var, men kom seg frem til en gård der de møtte en bonde og konen hans. Hos dem fikk de bli vinteren over.
Ekteparet som eide gården var ingen andre enn Frigg og Odin, og de tok seg av de to guttene. Konen på gården fostret Agnar, mens mannen fostret Geirrød. Da våren kom, fikk brødrene en båt. Men før de dro tok mannen Geirrød til side og sa ham noe de andre ikke hørte.
Båten fikk god bør, og snart nærmet de to brødrene seg farens gård. Geirrød sto i baugen og hoppet i land da båten nesten var inne. Han støtte båten ut og ropte til Agnar at han skulle fare dit trollene kunne ta ham. Dermed drev båten til havs igjen. Geirrød gikk opp til farens gård, der han ble tatt vel imot. Kong Raudung var død, og Geirrød ble konge etter faren. Han ble kjent som en mektig hersker.
En dag Odin og Frigg satt i Lidskjalv og så ut over alle verdener, begynte Odin å snakke om de to brødrene. Hans fostersønn Geirrød var konge og rådde over riket sitt, mens Friggs fostersønn avlet barn med en jotunkvinne i en heller.
Frigg måtte medgi dette, men hun hadde sitt å utsette på kong Geirrød også. Han var både gjerrig og grisk, mente hun. Fremmede ble aldri budt et måltid, og helst så Geirrød at han ikke fikk gjester.
Det nektet Odin å tro på, og de veddet om saken.
Så sendte Frigg tjenestepiken sin, Fulla, med bud til kong Geirrød. Hun advarte kongen mot en trollkyndig mann som var kommet til landet. Den trolldomskyndige kunne kjennes på at ingen hund ville gjø mot ham.
At kong Geirrød ikke unte folk mat, var noe Frigg hadde funnet på. Men da det kom en mann som hundene hans ikke ville gjø mot, tok Geirrød ham til fange. Mannen var kledd i blå pelskappe. Han kalte seg Grimne, mer ville han ikke si.
For å få mannen til å snakke, lot kong Geirrød ham pine. Han måtte sitte mellom to bål, og der satt han i åtte netter.
Sønnen til kong Geirrød het Agnar. Han var ti år og oppkalt etter onkelen sin. Gutten gikk bort til Grimne og rakte ham et fullt drikkehorn og sa at det var ille at faren pinte ham uten grunn. Grimne tok imot hornet, og da han hadde drukket ut, hadde pelskappen tatt fyr. Så begynte han å snakke. Først kalte han seg Veraty og priste den unge Agnar. Han var den eneste som hadde gjort noe for ham, og nå var det ingen annen enn Agnar som skulle styre landet.
Deretter regnet han opp æsenes elleve bosteder. Tor skulle bo i Trydheim til gudenes dager var talte. Ull hadde bygget sine saler i Ydaler, mens Frøy bodde i Alvheim.
Odin og Såga drakk av gullbegre i Søkkvabekk. I Valhall i Gladsheim valgte Odin hver dag ut dem som skulle dø for våpen. Hele 540 dører førte inn til Valhall, og 800 einherjer kunne gå samtidig gjennom én dør. I Trymheim hadde Tjatse bodd før datteren Skade hadde overtatt. Balder hadde bygget sine saler i Breidablikk, Heimdall hersket i Himmelberg, mens Frøya rådet i Folkvang. Forsete bodde i Glitne og Njord i Noatun.
Grimne fortsatte. Han skildret livet i Valhall. Hver morgen fløy Odins ravner Hugin og Munin ut for å speide. Odin hadde vin som eneste føde, mens einherjene hans spiste flesk av grisen Særimne. Den kokte kokken Andrimne i kjelen Eldrimne. Valkyrjene bar frem mjød til einherjene. Mjøden kom fra geita Heidruns jur. Heidrun sto på taket av Valhall og gnagde på Yggdrasils grener, Hjorten Eiktyrne gnagde også på grenene, og fra hornene dens dryppet dråper i Kvergjelme, der de ble til elver. Æsene dro hver dag til tings ved asken Yggdrasil. Grimne fortalte om de forunderlige treet, om de tre røttene og om dyrene som holdt til i det.
Så regnet Grimne opp alle navnene sine og avslørte at han var Odin. Kong Geirrøds dager var talte; han hadde tapt Odins vennskap. Odin spådde at en ulykke ville skje; han så Geirrøds sverd ligge med eggen badet i blod.
Kongen satt med sverdet over knærne, det var halvveis trykket ut av sliren. Da han forsto hvem Grimne var, reiste han seg, snublei og falt over sverdet. Da forsvant Odin.
Så ble Agnar konge i riket.
€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€
Odins hest
Da æsene hadde bygget Midgard, kom det en håndverker og tilbød seg å bygge en stenmur rundt Åsgard. Muren skulle bli så sterk at den kunne tåle angrep fra bergriser og jotner om de skulle greie å komme seg gjennom Midgard.
Halvannet år skulle han bruke på arbeidet, og Frøya, sol og måne krevde han som lønn.
Æsene rådslo og kom frem til at mannen skulle så det som han ville, men han fikk ikke bruke mer enn én vinter på arbeidet. Hadde første sommerdag gått uten at han var ferdig, fikk han ingen betaling.Han fikk heller ikke lov til å la noen mann hjelpe seg med arbeidet.
Da byggmesteren hørte dette, ba han om lov til å bruke hesten sin, Svadilfare, om hjelp. Dette fikk Loke æsene til å gå med på.
Første vinterdag begynte han å bygge muren. Nettene brukte han til å dra frem stener med Svadilfares hjelp. Hesten var utrolig sterk, det la æsene merke til.
På denne tiden var Tor ute for å drepe troll. Byggmesteren, som var en jotun, hadde sørget for at avtalen var gjort med vitner og mange eder. Han ville være trygg for Tor, skulle han arbeide for æsene.
Arbeidet gikk raskt fremover, og da det bare var tre dager igjen av vinteren, var muren nesten ferdig.
Æsene ble redde og salet seg. De spurte hverandre om hvem som hadde gått inn for å gifte bort Frøya og gi bort sol og måne. Alle kom til at forslaget var kommet fra han som var opphavet til de fleste problemene, Loke Lauvøyson. De truet ham med en pinefull død om han ikke fant en utvei.
Loke ble redd og lovet å sørge for at muren ikke ble ferdig i tide.
Samme kveld skulle byggmesteren kjøre i vei med Svadilfare for å hente sten. Da kom det en merr ut av skogen; den sprang bort til Svadilfare og knegget.
Svadilfare slet i stykker repene og sprang etter inn i skogen. Byggmesteren løp etter, men han fikk ikke tak i hesten den natten.
Uten nok sten gikk ikke arbeidet slik det skulle neste dag. Og da byggmesteren forsto at han ikke ble ferdig i tide, kom jotunsinnet over ham.
Da æsene så det var en bergrise de hadde i arbeid, brydde de seg ikke om at de hadde svoret, men ropte på Tor som kom med det samme. Han lot Mjølner fare gjennom luften.
Nå fikk byggmesteren lønn, men ikke med sol og måne. Tor knuste skallen hans og sendte ham til Nivlheim.
Lokes møte med Svadilfare førte til at han fødte et føll. Føllet var grått og hadde åtte føtter og var den beste hesten blant æser og menn. Det fikk navnet Sleipner og ble Odins hest.
€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€
Lokes barn
Loke var sønn av jotnen Fårbaute og konen kans, Lauvøy. Han var vakker, listig og slu. Konen hans het Sigyn.
Med jotunkvinnen Angerboda (den som varsler sorg) fikk Loke tre barn. Det var Fenrisulven, Midgardsormen (Jormundgand) og Hel.
Æsene fikk vite at de tre barna vokste opp i Jotunheimen, og de ventet seg stor skade og mye ulykke fra dem. Odin sendte derfor æsene av sted for å hente dem til Valhall.
Odin kastet ormen i havet. Den vokste seg så stor at den til sist lå som en ring rundt hele jorden og bet seg selv i halen. Derfor fikk den navnet Midgardsormen.
Hel ble kastet i Nivlheim, hvor hun skulle sture over ni verdener. Alle som døde av alderdom eller sykdom ble sendt til henne. Her bodde hun med trellen Ganglate og trellkvinnen Ganglot. Hallen hennes var omgitt av et høyt gjerde, og grinden het Helgrind. For å komme inn i salen hennes, Eljudne, måtte man stigeover terskelen Fallende fare. Hels fat het Hunger og kniven Sult. Rundt sengen Sykeleie hang forhenget Blinkende ulykke.
Hel hadde en fryktelig hund som het Garm. Selv så hun forferdelig ut; hun var halvt svart, halvt hudfarget.
Fenrisulven ble hos æsene. Når den skulle ha mat, var det bare Ty som våget å fore den.
Ulven vokste og vokste, og alle spådommer sa at en dag skulle ulven volde æsene stor skade. Derfor bestemte de seg for å lenke Fenrisulven.
Først forsøkte æsene en lenke de kalte Løding, men den ødela ulven med det samme.
Neste lenke var dobbelt så sterk. Den ble kalt Drome, og æsene narret ulven til å prøve den. Hvis den ikke kunne holde ham fast, ville han bli kjent for styrken sin, sa de. Også den slet Fenrisulven i stykker.
Æsene ble redde for at de ikke skulle så bundet ulven. Da sendte Odin Skirne til noen dverger i Svartalvheimen for å få dem til å lage en lenke som var sterk nok. Gleipne ble laget av seks ting; fiskens åndedrett, kvinneskjegg, fuglens spytt, fjellets røtter, lyden av kattepoter, bjørnens sener, og var tynn og myk som et silkesnøre. Likevel var den sterkere enn alle andre lenker.
Æsene lokket med seg ulven til en holme som het Lyngve. Den lå i vannet Åmsvartne. Der viste de ham båndet og sa at selv om det var sterkere enn det så ut til, så klarte nok ulven å slite det i stykker.
Fenrisulven så mistenksomt på båndet. Var den laget med list og svik, ville han ikke ha den rundt seg.
Æsene prøvde å narre ulven. Hvis han ikke greide å ødelegge lenken, hadde de ingen grunn til å være redde for ham. Da kunne de like gjerne sette ham fri igjen, sa de.
Men ulven var ikke lett å lure. Hvis ikke en av æsene ville stikke hånden sin inn i gapet hans som pant, ville han ikke la seg binde.
Ty var den eneste av æsene som våget dette. Han la den høyre hånden sin i gapet på ulven. Da Fenrisulven var lenket og forsøkte å slite seg løs, ble lenken anda strammere. Alle æsene lo - bortsett fra Ty. Han mistet hånden sin.
Da Fenrisulven var hjelpeløs, tok æsene Gelgja, festetauet som var knyttet til lenken, og dro det gjennom Gjoll, en diger helle. Den festet de dypt nede i jorden. Så tok de en stor sten som het Tvite. Den begravde de anda dypere og brukte den som festepåle for Gjoll.
Ulven glefset vilt etter dem, men da stakk de et sverd inn i kjeften hans. Sverdet stod med skjeftet ned og sverdspissen opp, slik at han ikke fikk lukket gapet. Siklet hans ble til elven Vån. Slik ble han liggende og hyle og fråde til Ragnarok.
€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€
Sivs hår
Loke, sønn av Lauvøy, hadde en gang klippet alt håret av Tors fagre kone, Siv. Da Tor oppdaget dette, ble han rasende og grep tak i Loke. Han ville knust hvert ben i kroppen hans, hadde ikke Loke sverget på at han skulle så svartalvene til å lage det fineste gullhår til Siv. Det skulle vokse som vanlig hår.
Tor gikk med på dette, og Loke dro til noen dverger som het Ivaldesønnene.
Dvergene smidde gullhår til Siv, og i tillegg laget de skipet Skibladne og spydet Gungne.
Da Ivaldesønnene var ferdige med arbeidet, syntes Loke at tingene var så fine at han inngikk et veddemål med dvergen Brokk. Han veddetr hodet sitt på at Sindre, broren til Brokk, ikke kunne lage så fine ting som gullhåret, skipet og spydet. Så skulle Sindre vise hva han var god for. I smien la han et svineskinn i avlen, og ha ba Brokk dra blåsebelgen og holde på til han kom tilbake for å dra ut skinnet.
Sindre gikk, og Brokk dro belgen. Med det samme satte det seg en flue på hånden hans og stakk ham. Fluen var nok ingen andre enn den listige Loke. Men Brokk fortsatte som før og sluttet ikke før smeden tok ut det han hadde laget. Det var en galte, og den hadde bust av gull.
Deretter la Sindre gull i avlen. Som sist ba han Brokk om å blåse og ikke stanse før han kom tilbake.
Straks kom fluen og satte seg på halsen til Brokk. Den var dobbelt så plagsom som forrige gang, men han dro belgen til Sindre kom. Denne gang tok dvergen gullringen Draupne ut av avlen. Så la han inn jern og sa til Brokk at han måtte dra blåsebelgen denne gangen også. Alt var forspilt om han gjorde opphold i blåsingen.
Så snart Sindre var forsvunnet, kom fluen tilbake. Den satte seg mellom øynene på Brokk og stakk ham i øyelokkene. Blodet rant i øynene på ham slik at han ikke kunne se noe - derfor slapp han belgen et øyeblikk for å vifte bort det plagsomme insektet.
Da Sindre kom, sa han at denne gangen hadde det nesten gått galt. Frem fra avlen tok han en hammer.
Sindre ga de tre tingene til Brokk og ba ham reise til Åsgard med dem. Der skulle han hente det han hadde vunnet ved veddemålet.
I Åsgard la Brokk og Loke frem hver sine kostbarheter. Æsene satte seg på dommersetene, og det var Odin, Tor og Frøy som skulle dømme.
Loke ga spydet Gungne til Odin, og Tor fikk gullhåret som Siv skulle ha. Skibladne ga han til Frøy. Så la han ut om hver an tingene.
Spydet ble aldri sittende i såret, gullhåret ville gro som vanlig hår straks det var satt på, og skipet fikk bør så snart seilet var heist, fortalte Loke. Skibladne kunne også brettes sammen som en duk og få plass i en pung.
Så kom Brokk med sine skatter. Odin fikk ringen. Hver niende natt ville det dryppe åtte gullringen av den, like tunge som Draupne.
Galten Gullinbuste ga han til Frøy. Den kunne springe over land og hav. Både dag og natt, raskere enn noen hest. Gullbusten lyste, så det var aldri for mørkt det galten for frem.
Hammeren Mjølner ga Brokk til Tor. Med den kunne han så så hardt det skulle være, likevel ville den ikke ta skade. Når han kastet den etter noe, ville han treffe, og den ville alltid vende tilbake. Hvis Tor ville, kunne den bli så liten at den kunne gjemmes innenfor klærne. Men skaftet var blitt litt for kort fordi Brokk hadde sluttet å blåse da han viftet bort fluen.
Æsene kom til at Mjølnet var den gjeveste av gavene, for den ga det beste vernet mot jotnene. Derfor hadde dvergen vunnet veddemålet.
Da Loke hørte dette, forsøkte han seg med bestikkelser for å berge hodet sitt, men det ville ikke Brokk gå med på.
Da dvergen skulle ta Loke, kom han seg unna. Han hadde sko han kunne løpe i luften med. Brokk ba da Tor om å fange Loke. og det gjorde han.
Dvergen ville hugge hodet av ham, men Loke sa at selv om han hadde rett på hodet, hadde han ikke rett til halsen.
Da ble Brokk rasende og tok en rem og en kniv for å stikke hull i leppene på Loke og binde dem sammen, men kniven bet ikke. Brokk sa det hadde vært medre med sylen broren hans eide, og i det samme var sylen der. Så sydde han leppene sammen, men Loke slet munnen opp igjen.
€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€
Heimdalls sønner
Heimdall var sønn av Odin. Han hadde ni mødre som alle var søstre. Himinbjorg var borgen hans, og den lå ved regnbyebroen Bifrost.
Tennene hans var av gull, og derfor hadde hann tilnavnet Gullintanne.
Heimdall sov mindre enn en fugl, og kunne se både om natten og om dagen og så langt som hundre mil. Hørselen hans var like god; han hørte gresset gro og ullen vokse på sauene. Han var æsenes vokter og sto vakt ved Bifrost.
En gang, i tidenes morgen, vandret Heimdall langs en strand. Da han kom frem til folk, kalte han seg Rig - konge.
Den gamle, vise og mektige Rig kom først til det gamle ekteparet Åe og Edda. De bodde enkelt, var fattigslig kledd, og maten de serverte var enkel kost. Rig hadde mange gode råd å gi, og ble hos dem i tre netter. Om natten lå han mellom ekteparet i sengen deres. Ni måneder senere fødte Edda et barn. Det var svart i huden og fikk navnet Trell.
Trell vokste opp og ble stor og sterk. Han fikk store fingre, stygt ansikt og lut rygg. Trells kone var heller ikke fager. Hun het Tir. Sammen fikk de mange sønner og døtre, og fra dem stammer trellenes ætt.
Etter besøket hos Åe og Edda, vandret Rig videre til han kom til en gård. Der bodde ekteparet Ave og Amma; de satt og arbeidet da han kom inn. Ave laget en vevbom mens Amma spant. Paret var godt kledd, og Amma satte frem mat. Denne gangen ble Rig servert riktig fin kost; han fikk kokt kalvekjøtt. Også her hadde han gode råd å gi. Han la seg mellom ektefolkene i sengen deres og ble boende i tre netter.
Da ni måneder var gått, fikk Amma et barn. Gutten fikk navnet Karl. Han vokste opp og ble en dugelig kar. Da han var voksen, giftet han seg med Snor, som hadde skinnkjole og nøkkelknippe i beltet. De fikk mange barn, og fra dem stammer alle frie bønder.
Til slutt besøkte Rig et hus der ektefolkene Far og Mor bodde. I dette hjemmet var gulvet strødd, og ekteparet satt og stelte med sitt. Mannen skjeftet piler og snodde strenger, mens konen stelte klærne sine og pyntet seg.
Her ble Rig servert den lekreste mat. Bordet ble dekket med linduk og mange retter båret frem. Tynt, fint hvetebrød, flesk og stekt fugl ble båret inn på sølvfat. Vin manglet heller ikke.
Rig hadde gode råd å gi i dette hjemmet også, og han ble der i tre netter. Om natten lå han i ektesengen mellom Mor og Far.
Mor fødte en sønn ni måneder senere og svøpte barnet i den fineste silke. Han hadde blondt hår, bleke kinn og kvasse øyne. Han fikk navnet Jarl.
Jarl vokste opp og fikk opplæring i våpenbruk, ridning og svømming. En dag kom Rig ut av skogen. Han ville lære Jarl runer, og kalte ham sønn.
Jarl ble rik og mektig, men også raus og gavmild. Han giftet seg med Erna, og de fikk mange barn sammen - selv ble de eldgamle. Sønnene deres ble krigere og høvdinger, og den yngste av dem, Kon unge, kunne runer. Han lærte seg fulgespråk, kunne slukke flammer, mildne sorger og gi sinnsro. Kon unge tevlet med Rig i ridekunst og vant.
€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€
Tor henter hammeren
En morgen Tor våknet, var Mjølner borte. Han ble så rasende at skjegget ristet. Hendene hans skalv da han famlet etter hammeren.
Tor fortalte Loke det som hadde skjedd. Ingen andre måtte få vite noe, og Loke lovet å finne ut hvor hammeren var. Derfor lånte han fjærhammen til Frøya og fløy til Jotunheimen. Der møtte han jotnen Trym, tussenes konge, som satt og snodde gullbånd til hundene og stusset manen på hestene sine.
Da han så Loke spurte han hvordan det stod til med æsene og alvene og hvorfor Loke kom alene til Jotunheimene.
Loke svarte at det sto riktig dårlig til og spurte om det var Trym som hadde tatt Tors hammer. Jo, det var han som hadde tatt den, og han hadde gjemt den godt. Åtte mil under jorden lå den. Bare hvis han fikk Frøya til brud, ville han gi den fra seg.
Med dette budskapet fløy Loke tilbake til Åsgard. Der ventet en utålmodig Tor på tunet.
Loke fortalte Tor det som var skjedd, og så dro de til Frøya for å overtale henne.
Hun ble så rasende at Brisingamen, det store smykket hennes, falt av henne. Sannelig skulle hun være gal etter mannfolk om hun gikk med på det forslaget!
Så gikk æsene til tings for å finne en utvei. Det var Heimdall som først tok ordet. Han foreslo at Tor skulle kle seg ut som brud. Med brudeslør, kvinneklær og Brisingamen på brystet skulle han utgi seg for å være Frøya.
Dette likte ikke Tor, men Loke overtalte ham. Hvis Tor ikke hentet hammeren, ville jotnene snart bo i Åsgard, advarte han.
Så kledde de Tor som brud, og Loke fulgte med som brudepike. Bukkene ble spent for vognen, og det bar av sted i vill fart til Jotunheimene. Jorden flammet og fjellene revnet der de for frem. Da Trym forstod hvem som kom, stelte han i stand til fest. Svennene hans bar inn halm som de la på benkene.
Tenk å få selveste Frøya, Njords datter fra Noatun, som brud. Trym hadde nok av gods og gull; det eneste han manglet var Frøya.
Da kvelden kom og alle satt til bords, bøe ølet skjenket. Bruden tok for seg av maten. En hel okse, åtte laks og alle slags søtsaker satte Tor til livs. Så tømte han tre tønner mjød. Trym undret seg over denne voldsomme matlysten:
Hvor så du brud bite kvassere?
aldri så jeg brud bite breiere,
eller møy drikke mer mjød enn denne.
Den snarrådige Loke forklarte at Frøya hadde lengtet slik etter brudgommen at hun ikke hadde greid å spise på åtte døgn. Trym bøyde seg frem og løftet på brudesløret. Han ville ha et kyss av bruden sin. Men blikket Tor sendte fikk ham til å rygge bakover. Det var som om flammene stod ut av øynene på ham, så bistert var blikket.
Loke ble ikke svar skyldig denne gangen heller. Bruden hadde lengtet slik etter å komme til Jotunheimen at hun hadde ligget søvnløs i åtte netter.
Men nå skulle bruden vies med Mjølner, og Trym bad om å få hammeren båret inn og lagt i fanget hennes.
Hjertet lo høyt i brystet på Tor da han kjente hammeren. Først drepte han Trym. Deretter knuste han alle jotnene. Slik fikk Odins sønn hammeren tilbake.
€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€
Tor hos Utgards-Loke
En dag kjørte Tor av sted med bukkene sine, og Loke fulgte ham. Om kvelden tok de inn hos en bonde. Her slaktet Tor begge bukkene, flådde dem og lot dem koke. Han innbød også bonden og hans kone, sønn og datter til å spise med seg, men bad dem kaste alle beina fra seg på bukkeskinnene. De gjorde de også - unntatt Tjalve, bondens sønn, som knekte et lårbein for å få margen. I otta stod Tor opp og kledde på seg, løftet Mjollne i været og holdt den mot bukkeskinnene. Straks stod bukkene lys levende opp, men den ene var halt på bakbeinet. Nå skjønte tor at bonden ellers hans husfolk ikke hadde fart varsomt med beina, og at lårbeinet var brukket. Han ble skrekkelig sint, trakk øyenbrynene sammen og holdt så fast om hammerskaftet at knokene ble hvite. Bonden bad om nåde for seg og alle sine og bød i bot alt de eide. Da Tor så deres skrekk, gikk sinnet over og han lot seg formilde. I bot tok han imot bondens to barn, sønnen Tjalve og datteren Roskva, og de følger ham alltid siden.
Tor lot bukkene stå igjen hos bonden og drog videre til Jotunheim. Han kom helt til sjøen, fór over det dype hav og gikk i land med sine følgesveiner. Snart kom de til en skog og gikk gjennom den hele dagen til det ble mørkt. Tjalve var rask til fots og bar Tors nistepose, for det var ikke mye mat å få underveis. Da det var blitt mørkt, søkte de etter natteherberge og fant en meget stor stue med inngang på den ene siden, like bred som hele stuen. Der gikk de inn og la seg til å sove. Ved midnattstid ble det så voldsomt et jordskjelv at huser rystet. Tor vekket sine reisefeller og lot dem gå inn i et siderom som de fant midt på stueveggen. Men selv satte han seg i døråpningen med Mjollne i hånden og hørte svær larm og brak. Da det ble dag, gikk han ut og så at det lå en kjempestor mann og snorket tett ved i skogen. Da kunne han nok skjønne hva det var som braket. Han spente styrkebeltet om seg, men i det samme våknet mannen, og denne gang, er det sagt, kunne ikke Tor komme seg til å slå. I stedt spurte han mannen om hans navn. Han sa: "Jeg heter Skryme, og jeg har ikke nødig å spørre deg om navnet, for jeg vet at du er Åsa-Tor, men hvor har du gjort av hansken min?" Skryme bøyde seg for å ta opp hansken. Da så Tor at det som han om natten hadde tatt for å være en stue, bare var Skrymes hanske, og at sidehuset var tommen på den. "Skal vi følges at?" spurte Skryme. "Ja", sa Tor. De spiste først dugurd hver for seg, Skryme av sin matpose og Tor og hans reisefeller av sin. Så ville skryme at de skulle ha mat sammen. Tor sa ja til det, og Skryme bandt nå hele nisten, både deres og sin, sammen i en pose. Den tok han på ryggen, gikk foran om dagen med store skritt og valgte natteleie for dem under en stor eik. "Her vil jeg legge meg til å sove", sa han, "men dere kan ta nisteposen og spise nattmat". Skryme sovnet straks og snorket veldig, og Tor gav seg til å knytte opp nisteposen. Men det ville slett ikke gå for ham. Da han hadde strevd lenge med dette, ble han vred, grep Mjollne med begge hender og slo Skryme i hodet med den. Skryme våknet og spurte om det var falt et løvblad ned i hodet hans. "Har dere spist nå?" la han til. "Ja," sa Tor, "nå skal vi legge oss." Midt på natten hørte Tor igjen at Skryme snorket så det durte i skogen. Han gikk bort til ham, løftet hammeren høyt i været og slo ham midt i virvelen så nebbet sank dypt inn i hodet. Skryme våknet og sa: "Hva er på ferde nå? Falt det en eikenøtt ned i hodet på meg? Hvorledes har du det, Tor?" Tor skyndte seg bort og sa at han nettopp hadde våknet og at det ennå var midt på natten. "Kunne jeg bare slå ham med et tredje slag", tenkte Tor, "så skulle han aldri mer se dagens lys." Han passet på inntil Skryme igjen var sovnet litt før dag, løp bort til ham og slo av alle krefter i tinningen så hammeren sank like i til skaftet. Skryme satte seg opp, strøk seg over kinnet og sa: "Sitter det fugler der oppe i treet over meg, og falt det noe rusk av kvistene ned i hodet mitt? Er du våken, Tor? Nå er det på tide å stå opp, og dere har ikke langt igjen til borgen Utgard. Jeg har hørt dere har hvisket med hverandre om at jeg ikke var så liten av vekst, men dere skal nok få se større menn når dere kommer til Utgard. Forresten skal jeg gi dere et godt råd: Vær ikke altfor storsnutet, for Utgard-Lokes hirdmenn tåler ikke skryt av slike småunger. Ellers får dere vende om, og det er visst også det beste. Men vil dere endelig, så gå mot øst. Min vei går nordover til de fjellene som dere Kan se nå." Dermed tok Skryme nisteposen, slengte den på ryggen, og gikk inn i skogen, og glade var æsene over at de ble kvitt ham.
Tor og hans reisefeller gikk videre like til middag. Da så de en borg på sletten, men de måtte sette nakken like ned i ryggen for å se over den. Borgledet var stengt med en grind som de ikke kunne få opp, men de krøp inn mellom spilene og så en stor hall. Til den gikk de. Døren stor åpen, og de gikk inn og så mange menn, alle sammen dyktig store, som satt på to benker. Der var også kongen selv, Utgard-Loke, og de hilste ham, men han hilste hånlig og spurte om den lille gutten var Ake-Tor. "Du er visst større enn du ser ut til," sa han, "og hva for idretter gir du og reisefellene dine av med? Her hos oss må ingen være som ikke Kan en eller annen kunst fremfor alle andre." Loke gikk bakerst. Han sa: "En idrett kan jeg som jeg straks er ferdig til å vise. Det er ingen her som kan spise raskere enn jeg." "Det skal vi snart prøve", sa Utgard-Loke, og bad en mann ved navn Loge gå frem fra benkeenden og midt ut på gulvet for å kappspise med Loke. Det ble båret inn et trau fullt av kjøtt og satt på gulvet. Loke og Loge satte seg ned ved hver sin ende og spiste av alle krefter. De møttes midt i trauet, men da hadde Loke bare spist kjøttet, Loge derimot kjøttet, beina og selve trauet. Den leken hadde da Loke tapt. "Hva kan den unge mannen der?" spurte Utgard-Loke. "Jeg vil friste å kappløpe ned en," svarte Tjalve. "Da må du være rapp på foten," sa Utgard-Loke. Han gikk ut på marken og bad en liten fyr ved navn Huge å løpe om kapp med Tjalve. I første løp kom Huge så langt foran at han vendte seg om mot Tjalve ved målet. "Du må legge mer ut, Tjalve, hvis du vil vinne", sa Utgard-Loke. "Forresten er det ikke kommet noen hit som var fotrappere enn du." I det andre løpet kom Huge til målet og vendte seg om da det ennå var et langt kolvskudd til Tjalve. "Det var godt løpt," sa Utgard-Loke "men jeg Kan knapt tro at Tjalve vinner nå om dere prøver en tredje gang." De løp på nytt. Da Huge kom til målet og vendte seg om, var Tjalve ikke engang halvveis. Alle fant nå at denne leken var de ferdige med. "Hva for idretter vil du vise oss, Tor," sa Utgard-Loke "så stort ry som det går av dine storverk." "Jeg vil drikke om kapp med en", sa Tor. "Det lar seg høre", sa Utgard-Loke, gikk inn i hallen og bad sin skutilsvein ta det store hornet som hirdmennene ble dømt til å drikke av nr de hadde forbrutt seg. "Det regnes for godt drukket," sa Utgard-Loke "når en kan drikke det i ett darg. Noen drikker det ut i to, men ingen er så dårlig til å drikke at han ikke kan dømme det i tre." Tor så på hornet. Han syntes ikke at det var så stort, men temmelig langt. Tørst som han var, satte han det til munnen og tok store drag og tenkte at han ikke skulle ha nødig oftere å bøye seg mot hornet. Men da han holdt opp og så etter hvor mye han hadde drukket, syntes han at han liten eller ingen monn kunne se. "Du har drukket godt," sa Utgard-Loke "men ikke så svært mye. Riktignok hadde jeg trodd at Åsa-Tor var bedre til å drikke om noen hadde sagt det til meg, men jeg vet da at du tømmet det en annen gang." Tor svarte ikke, men tok et så langt drag som han kunne. Allikevel ville ikke den andre enden av hornet så høyt opp som han ønsket. Da han holdt opp, syntes han at det var enda mindre monn enn før, dog kunne de så bære hornet uten å spille. "Vil du drikke tredjegang," sa Utgard-Loke, "så har du gjemt det meste til slutt. Men er du ikke bedre i andre leker enn denne, Kan du ikke fortjene så stort navn hos oss som hos æsene." Tor ble vred og satte hornet for munnen. Han drakk av alle livsens krefter og gjorde draget så langt som han på noen måte kunne. Da han skulle se etter, var det sunket noe, men nå ville han ikke drikke mer. "Det er lett å se", sa Utgard-Loke, "at du ike er så stor en mann som vi tenkte, men vil du prøve flere idretter siden det ikke nytter med denne?" "Jeg skal friste," sa Tor, "men underlig skulle det være om det var kalt dårlig drukket hjemme hos æsene." "Våre unge gutter," sa Utgard-Loke, "morer seg med å løfte katten min opp fra jorden. Det er riktignok bare en småting, og jeg ville ikke ha budt Tor noe slikt hvis jeg ikke hadde sett at du langtfra er så mektig som jeg tenkte." Det løp en grå, nokså stor katt fram på salsgulvet. Tor gikk til, tok den med den ene hånd midt under buken og løftet den opp. Men alt som Tor hevet hånden, krummet katten seg. Da Tor hadde strakt hånden opp så langt som han maktet, løftet katten bare på den ene foten. Således fikk Tor heller ikke fremmet denne leken. Utgard-Loke sa at det var noe han visste i forveien, for Tor var lav og liten imot de store folk som var der. "La en komme og ta tak i meg, så liten som dere sier jeg er," sa Tor, "for nå er jeg sint." "Alle her inne vil holde seg for god til å ta tak med deg," svarte Utgard-Loke og så seg om på benkene. "Men jeg skal rope på min gamle fostermor Elle." Hun kom inn og tok tak med Tor. Men jo hardere Tor tok fatt, jo fastere stod hun. Til slutt begynte hun å bruke knep, og enden ble at Tor falt på det ene kne. "Nå kan det være nok," sa Utgard-Loke. "Tor vil visst ikke bu flere her inne til å ta tak med seg." Så viste han Tor og hans reisefeller til sete. De ble der om natten og nøt all mulig gjestfrihet.
Om morgenen stod de opp og gjorde seg reiseferdige. Utgard-Loke kom til og lot sette bord for dem. Der fikk de fullt opp av mat og drikke. Og så gav de seg på vei. Utgatd-Loke fulgte dem ut av borgen, og da de skulle skilles, spurte han Tor om hva han syntes om sin ferd. Tor sa at han ingen ære hadde av besøket i Utgard, og tok seg svært nær av at han gikk for en usling. "Nå skal jeg si deg sannheten," sa Utgard-Loke, "siden du er vel kommet ut av borgen. Du skal aldri med min vilje komme inn i den så lenge jeg lever og rår. Og du skulle aldri ha fått lov til å komme inn heller hvis jeg hadde tenkt at du var så sterk, for du hadde så nær bragt oss i stor ulykke. Dere har bare vært ute for synkverving. Det var meg dere traff i skogen. Den gang bandt jeg nisteposen igjen med trolljern så du ikke kunne hitte på å løse den opp. Hvert av de slag du slo, ville drept meg hvis jeg ikke, uten at du merket det, hadde skutt det store berget imellom som du så utenfor hallen. Der så du nå etter slagene tre firkantede daler, en dypere enn de andre. Likedan var det med idrettene dere fristet: Loke var sulten og åt godt, men Loge var ilden som var sluppet løs, og han kunne brenne kjøtt og trau på en gang. Den huge som Tjalve løp om kapp med, var min tanke. Den måtte jo alltid være den snareste. Da du drakk av hornet var det så stor en bragd at jeg knapt trodde mine egne øyne, for den andre enden lå ute i havet, og når du nå ser etter, vil du merke hvor mye det har sunket. Det kalles fjære. Da du løftet katten, ble vi redde alle sammen, for det var Midgardsormen som ligger om alle land. Men du hevet den så høyt at det bare var så vidt at hodet og halen på en gang rørte ved jorden. Taket med Elle var også en stor bragd; hun er alderdommen, for verken har det vært eller vil det bli noen som ikke faller for henne. Nå skal vi skilles, og best er det for oss begge at dere ikke kommer igjen, for jeg skal alltid vite å verge meg med lignende kunster." Tor hevet hammeren og ville slå Utgard-Loke, men med ett var han borte. Heller ikke kunne han få øye på borgen. Så måtte han vende om igjen til Trudvang. Men snart ville han ut igjen, og det skulle være mot Midgardsormen.
€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€
Tors fisketur
Det drøyde ikke lenge før Tor begynte å forberede seg til en ny ferd.
Han tok en ung gutts skikkelse, og denne gangen dro han i slik hast at han verken fikk med seg kjerre, bukker eller følge.
En kveld kom han frem til en jotun som het Hyme og ble hos ham den natten. Ved daggry sto Hyme opp og kledde på seg. Han skulle ut på sjøen for å fiske.
Da Tor oppdaget dette, ville han være med. Jotnen mente det var liten hjelp i å ha med en så ung og liten kar. Han pleide å ligge utpå lenge, og da kom nok gutten til å fryse, sa han.
Tor ble sint og hadde mest lyst til å slå til Hyme med hammeren, men tok seg i det. Han tenkte det var bedre å bruke styrken sin på noe annet. De kunne godt ro langt fra land, sa han, for det var ikke sikkert at det ble han som først ba om å få ro inn igjen.
Da Tor spurte om hva slags agn de skulle ha med, fikk han beskjed om å sørge for agn selv.
Tor gikk av sted og kom over en okseflokk Hyme eide. Han tok den størrste oksen, slet hodet av den og tok det med seg ned til sjøen.
Hyme hadde allerede satt båten på vannet. Tor gikk om bord og satte seg midt i båten, tok et par årer og rodde utover. Foran i båten satt Hyme og rodde, og snart sa han at de var kommet frem til fiskeplassene der han pleide å fiske kveite.
Men Tor ville videre.
Da de hadde rodd en stund, sa Hyme at nå var de kommet så langt ut at det var utrygt for Midgardsormen. Men Tor sa at han ville ro et stykke til, og det gjorde han, selv om Hyme ikke likte seg.
Endelig la Tor inn årene. Han gjorde i stand et sterkt og godt snøre, brukte oksehodet han hadde tatt med seg som agn og hev det over bord.
Da Midgardsormen så oksehodet, gapte han over det, og kroken boret seg inn i gommen hans.
Ormen rykket til så Tors never slo mot båtripa. Tor ble rasende, brukte åsakraften og spente imot så hard at føttene gikk gjennom båten og sto i havbunnen. Dermed dro han uhyret opp til ripa. Tor stirret olmt på Midgardsormen, og den stirret tilbake.
Da ble Hyme redd. Han bleknet og skalv da han så ormen og vannet som veltet inn i båten. I samme øyeblikk som Tor løftet hammeren til slag, grep Hyme kniven sin og skar over Tors snøre så ormen sank i dypet.
Tor løftet neven og dro til Hyme så han føk over bord. Så vasset Tor i land.
€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€
Frøy og Gerd
En gang hadde Frøy satt seg i Odins høysete Lidskjalv. Mens han satt der og så ut over hele verden, så han en gård med et stort og flott hus. Det var Gymes gård han så, og over tunet gikk det en fager møy.
Da hun løftet armene og åpnet døren, lyste det av armene hennes, og hele verden skinte i glansen fra henne.
Kvinnen var Gerd, den vakreste møy man kunne se. Hun var datter av jotnen Gyme og konen hans Aurboda som var av bergriseætt. Da Frøy gikk fra Lidskjalv, var han tung til sinns. Dette var straffen for at han hadde vært så overmodig å sette seg i Odins høysete. Da han kom hjem, snakket han ikke. Han verken spiste eller drakk, og ingen våget å snakke til ham. Njord tilkalte Skirne, Frøys tjener, og ba ham å gå til Frøy. Han skulle finne ut hvorfor han ikke ville snakke med folk lenger.
Skirne hadde ikke lyst, men lovet å forsøke. Da han kom til Frøy, spurte han hvorfor Frøy sturte og ikke snakket med folk.
Frøy svarte at han hadde sett en fager kvinne og at han var så full av sorg at han ikke kunne leve lenger om han ikke fikk henne. Så ba han Skirne om å reise til gerd for å beile. Han skulle ta henne med seg, selv om faren hennes satte seg imot, og han skulle så god lønn for det.
Skirne svarte ja, men han ville ha med seg Frøys sverd for å forsvare seg mot jotnene. Det var så godt at det hugget av seg selv. Han forlangte også Frøys hest. Den kunne bære ham gjennom trollenes flammende ild.
Skirne fikk hesten og sverdet og dro av sted. Til slutt kom han til Gymes gård, der olme hunder voktet grinden i skigarden rundt Gerds sal.
Der satt en gjeter på en haug i nærheten, og Skirne red bort til ham og hilste:
Si meg du gjeter,
der du sitter på haug,
og vokter alle veger,
hvordan skal jeg møte
den unge møya
uten at bikkjene biter.
Gjeteren avviste ham, men Gerd merket snart at det var kommet fremmedfolk til gårds. Det buldret og brakte i huset, og jorden skalv. En trellkvinne fortalte Gerd at en mann hadde steget av hesten.
Gerd var redd at mannen var brorens banemann, men hun ba ham likevel inn. Skirne fortalte hvilket ærend han kom i. Han bød henne elleve forgulte epler hvis hun svarte ja til Frøys frieri, men Gerd svarte nei. Skirne bød henne gullringen Draupne, men det hjalp ikke.
Da han ikke kom noen vei med gaver, begynte Skirne å true i stedet. Han sa at han skulle hogge hodet av henne hvis hun ikke svarte ja. Men Gerd lot seg ikke true av sverdet. Skirne fortsatte med trusler, galdre og trolldom. Han ristet runer, og til slutt lot Gerd seg overtale. Hun fikk valget mellom Frøy og et trehodet troll, og da foretrakk hun den første.
Hun lovet å møte Frøy i Barre lund etter ni netter. Der skulle hun unne Frøy "ømme favntak".
Da Skirne kom ridende tilbake, sto Frøy ute og ventet. Han hilste ham og spurte om utfallet. Da han hørte Skirnes svar, sa han:
Lang er en natt,
lange et to,
orker jeg tæres i tre?
måneden kjentes
mindre ofte
enn lengselsnatten nå.
€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€
Tors ferd til Geirrød-gårdene
En dag tok Loke på seg Friggs falkeham og fløy yil Geirrød-gårdene av ren nysgjerrighet. Da han kom frem, så han en stor hall. Her satte han seg i en glugge og så inn i hallen.
Han ble snart oppdaget av Geirrød som ba en kar om å hente fuglen. Men mannen hadde et svare strev med å nå så høyt opp. Dette syntes Loke var morsomt, og han ville ikke fly før Geirrøds mann hadde strevet seg helt opp til ham.
Da mannen endelig var oppe, løftet Loke vingene for å fly, men føttene satt fast. Så ble han tatt og ført til Geirrød.
Da Geirrød så øynene hans, fikk han mistanke om at denne fuglen var et menneske. Han snakket til ham og ba ham svare, men Loke tidde. Da låste Geirrød fuglen ned i en kiste og sultet den i tre måneder.
Da tiden var omme, tok Geirrød fuglen opp av kisten og ba den snakke. Den gangen sa Loke hvem han var. For å redde livet sitt, svarget han på at han skulle få Tor til å komme til Geirrød-gårdene, verken Mjølner eller Megingjord skulle han ha med seg. Så slapp Loke fri.
Det varte ikke lenge før Loke fikk Tor med seg til Geirrød. Både hammer og belte lå igjen i Trudvang. På veien dro de innom en jotunkvinne som het Grid. Hun fortalte hvor ille Geirrød var og ville hjelpe Tor. Derfor lånte hun ham et styrkebelte, et par jernvotter og en stav som het Gridarvol.
Tor og Loke dro videre og kom til en stor elv som het Vimur. Den skulle de over, og Tor spente styrkebeltet om seg og brukte Gridarvol som stav. Loke holdt seg fast i beltet, og Tor vasset ut i elven. Mens de gikk over, steg vannet å kraftig at de snart sto til skuldrene på Tor. Da truet Tor Vimur slik at vannet sluttet å stige.
Tor oppdaget at Gjalp, datteren til Geirrød, sto oppe o en fjellkløft, skrevs over elven. Det var hun som var årsak til at vannet steg.
Han kom seg over til den andre siden, fikk tak i et rognetre og dro seg opp på land.
Fremme hos Geirrød ble de vist til geithuset hvor de skulle overnatte. Der var det bare én stol å sitte på, og Tor satte seg på den. Plutselig løftet stolen seg opp mot taket. Men da satte Tor staven Gridarvol imot takbjelken og presset seg ned igjen.
Så smalt det, og noen skrek høyt. Stolen hadde truffet Gjalp og Greip, Geirrøds døtre. De hadde lagt seg under stolen, og nå hadde Tor brukket ryggen på begge to.
Senere kalte Geirrød Tor inn i hallen. Jotnen tok en tang og grep et glødende jernstykke fra ildstedet og kastet det mot ham. Men Tor tok stykket imot med jernvottene.
Geirrød sprang og gjemte seg bak en jernstolpe. Men Tor kastet jernstykket tvers igjennom stolpen. Den fortsatte gjennom både Geirrød og veggen, og stanset ikke før det traff bakken utenfor.
€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€
Visdommens og skaldskapens mjød
Æsene og vanene ville gjøre slutt på striden som hersket mellom dem. Som tegn på fredsslutningen spyttet begge parter i det samme karet. Etterpå utvekslet de gisler; Njord og Frøy skulle bo hos æsene, og vanene fikk Høne og Mime.
Av spyttet laget æsene en mann, Kvase, som var så klok at han kunne svare på alt han ble spurt om.
Kvase reiste vidt og bredt og delte kunnskapen sin med andre. En gang var han gjest hos to dverger som het Fjalar og Galar. De drepte Kvase og lot blodet hans renne ned i to kar og en kjele. Kjelen het Odrøre, karene Bodn og Son. Dvergene blandet honning i blodet. Det ble til en mjød som var slik at hver den som drakk av den ble skald eller vismann.
Til æsene sa Fjalar og Galar av Kvase var kvalt i sitt eget vett, det var jo ingen som kunne stille så kloke spørsmål at de fikk ut av ham alt det han visste.
Så ba dvergene til seg jotnen Gilling og konen hans, og de rodde ut på sjøen sammen med Gilling. Båten kantret, og Gilling, som ikke kunne svømme, druknet.
Men dvergene kom seg i land og fortalte Gillings kone om det som hadde skjedd. Konen gråt og bar seg, og Fjalar sa til henne at sorgen ville bli mindre hvis hun fikk se ut på sjøen, der mannen var druknet. Jo, det trodde hun nok.
Fjalar ba Galar om å klatre opp over døren om å klatre opp over døren og slippe en kvernstein i hodet på henne når hun gikk ut, han var så lei av skrikingen og gråtingen hennes.
Da Suttung, Gillings sønn, fikk høre hva som hadde skjedd, dro han i vei og rodde foreldrenes banemenn ut på sjøen og satte dem på et skjær som bare stakk opp når det var fjære. Dvergene ba Suttung å spare livene deres - til gjengjeld skulle han få den dyrebare mjøden.
Dette gikk Suttung med på, og han tok Mjøden med seg hjem og gjemte den i fjellet Nitberg. Datteren hans, Gunnlod, ble satt til å vokte den.
Men æsene ville ha mjøden, og snart dro Odin hjemmefra. Han kom til et sted der ni treller slo høy. Odin tilbød seg å bryne ljåene deres, og trellene takket ja.
Ljåene ble så skarpe at de ba om å få kjøpt brynet. Det gikk Odin med på. Men den som skulle kjøpe, måtte gi en skikkelig pris, sa han. Trellene forsikret at det ville de.
Da kastet han brynet opp i luften. Og siden alle ville ha tak i brynet, gikk det ikke bedre enn at de skar halsen over på hverandre med ljåene sine.
Odin fikk ly for natten hos jotnen Bauge, Suttungs bror. Bauge klaget sin nød for Odin - alle trellene hans hadde drept hverandre. Odin sa ikke hvem han var, men kalte seg Bolverk og tilbød seg å gjøre ni manns arbeid.
Som lønn ville han ha en drikk av Suttungsmjød.
Bauge lovet å gjøre sitt beste, men det var ikke han som rådde over mjøden, det var det bare Suttung som gjorde.
Da sommeren var omme, ba Odin om lønn for arbeidet. Men Suttung ville ikke gi fra seg en eneste dråpe.
Da fikk Odin Bauge med på å ta mjøden med list. Bauge fant frem et bor og begynte å bore et hull i Nitberg der Suttung gjemte drikken.
Etter en stund sa Bauge at han var kommet igjennom, men da Odin blåste inn i hullet, fikk han støv i ansiktet. Han forsto at jotnen hadde tenkt å narre ham. Så måtte Bauge bore på ny, og denne gangen føk alt støvet innover da Odin blåste.
Da skapte Odin seg om til en orm, og krøp inn gjennom hullet. Bauge stakk etter ham med boret, men traff ikke.
I berget fant Odin Gunnlod, og han sov hos henne i tre netter.
Til gjengjeld lot Gunnlod ham få tre slurker av mjøden. Første gang tømte han Odrøre, andre gang karet Bodn og tredje gang karet Son. Så skapte han seg om til en ørn og fløy av gårde.
Men Suttung oppdaget ham og satte etter, i ørneham han også.
Da æsene så Odin nærme seg, skyndte de seg å sette frem et kar som han spyttet mjøden i. Siden Suttung var helt innpå ham, lot han noe av mjøden gå ut bakveien også. Den tok ikke æsene vare på, men hvem som ville kunne forsyne seg av den. Denne mjøden kalles skittskaldenes del.
Men Suttungsmjøden ga Odin til æsene og til dem som kan dikte.
€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€
Idunns epler
De tre æsene Odin, Loke og Høne dro on gang ut på en lang reise over øde fjell og gjennom skoger, steder der det var vanskelig å finne noe å spise.
Til slutt kom de til en dal hvor de fikk øye på en flokk okser, og de tre æsene slaktet en av dem.
Så tente de et bål og begynte å steke kjøttet. Etter en stund mente de at maten måtte være ferdig, men kjøttet var like rått. Dette gjentok seg, og æsene kunne ikke skjønne hvordan dette hadde seg.
Med ett hørte de en stemme fra toppen av eiketreet de satt under. Det var en stor ørn som sa at det var han som var skyld i at kjøttet var rått. Hvis æsene ville gi ham et måltid, skulle han sørge for at kjøttet ble stekt.
Dette gikk æsene med på. Men da fløy ørnen ned og snappet til seg de beste kjøttstykkene. Loke ble rasende og slo til ørnen med en stang. Da ørnen lettet, satt stangen fast i ryggen på den samtidig som Loke satt fast i stangen. Det var jotnen Tjatse som hadde tatt på seg ørneham og lurt Loke.
Ørnen fløy lavt - så lavt at føttene til Loke ble skrapet opp av stener, og han syntes det var som om armene skulle slites løs fra skuldrene. Loke ropte og ba for seg, men det eneste svaret han fikk var at han aldri ville slippe løs før han hadde lovet å lokke Idunn ut av Åsgard. Og eplene sine skulle hun ha med seg.
Loke lovet ørnen det han ba om. Så slapp han løs.
Da tiden var inne lokket Loke Idunn ut av Åsgard. han lurte henne ved å si at han hadde funnet noen fine epler i en skog, og ba henne ta med sine egne slik at hun kunne sammenligne.
Snart kom Tjatse flygene i ørnehammen og tok Idunn og eplene med seg til Trymheim, der han bodde.
Det tok ikke lang tid før æsene ble gamle og gråhåret, nå som de var uten epler som kunne gjøre dem unge igjen. De holdt ting for å finne ut hva som hadde skjedd og hva som måtte gjøres. Når hadde noen sist sett Idunn? Snart kom det frem at hun sist var sett da hun forlot Åsgard i følge med Loke.
Loke ble tatt og ført frem for tinget, og æsene truet med å pine og plage ham til døde hvis han ikke sørget for å bringe Idunn tilbake. Loke lovet å lete, men på én betingelse - Frøya måtte låne ham falkehammen sin.
Forkledd som falk fløy han nordover til Jotunheimene, til Trymheim der Tjatse bodde. Her fant han Idunn alene hjemme. Han forvandlet henne til en nøtt som han tok iklørne og fløy tilbake til Åsgard det raskeste han kunne.
Men like etterpå kom Tjatse hjem, oppdaget rovet og fikk på seg ørnehammen. Snart halte han innpå Loke.
I Åsgard så æsene at falken kom flyvende med en nøtt i klørne og at ørnen fulgte like etter. De samlet derfor store favner med høvelspon son de la i hauger innenfor muren rundt Åsgard.
Da Loke hadde landet på innsiden av muren, tente de på sponen, og straks stod flammene i været. På grunn av den store farten klarte ikke Tjatse å stanse, derfor tok ilden fatt i fjærhammen hans. Uten hammen var han hjelpeløs mot æsene; de drepte ham innenfor Åsgards murer.
Tjatse var en mektig og rik jotun, og datteren hans, Skade, kledde seg i hjelm og brynje og dro til Åsgard for å hevne faren. Æsene ville forlike seg med henne og tilbød henne derfor å velge seg en av æsene til mann. Men hun fikk ikke se mer enn føttene på æsene da hun skulle velge. Skade fikk øye på et par føttes hun syntes var uvanlig vakre, og hun mente det måtte være Balders føtter. Han var så vakker, og da var vel føttene det også, tenkte hun. Men det var Njord fra Noatun hun hadde valgt.
For at det skulle sluttes forlik mellom æsene og Skade, hadde hun også krevd at æsene skulle så henne til å le. Det trodde hun nemlig ikke at de skulle greie.
Men Loke bandt fast et bånd i skjegget på en geit, og den andre enden knyttet han rundt pungen sin. Loke og geita vekslet mellom å dra og gi etter, og begge skrek høyt. Til sist havnet Loke i fanget på Skade. Da kunne hun ikke annet enn å le. Dermed var freden sluttet mellom Skade og æsene.
Men forholdet mellom Skade og Njord ble ikke godt, for de kunne ikke bli enige om hvor de skulle bo. Skade ville bo i Trymheim, der faren hennes hadde bodd, mens Njord ville bo ved sjøen. Derfor bestemte de seg for å bytte på: ni netter bodde de hos Skade i Trymheim, og deretter bodde de ni netter hos Njord i Noatun.
€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€
Tors kamp med Rungne
En gang Tor hadde dratt for å drepe troll, red Odin på Sleipner til Jotunheimene. Der kom han til en jotun som het Rungne.
Jotnen lurte på hva det var for en mann som hadde gullhjelm og red gjennom luft og hav. Svært fin hest hadde han også.
Odin sa at han ville våge hodet sitt på at det ikke fantes maken til hest i Jotunheimene.
Rungne mente at hesten hans, Gullfakse, var enda bedre. Jotnen ville kappri og steg opp på hesten og red etter Odin for å vise at Gullfakse var raskere enn Sleipner.
Men Odin lå langt foran jotnen. Da Rungne skjønte at Odin red ifra ham, ble han rasende. Han ble så sint at han glemte hvor han red, og før han visste ordet av det var han kommet innenfor grunden til Åsgard.
Da han kom inn i hallen, bød æsene ham inn for å drikke med seg. Skålene Tor pleide å drikke av ble båret frem, og Rungne tømte dem etter tur.
Han ble snart full, og det skortet ikke på store ord. Rungne skrøt og sa at han skulle løfte opp hele Valhall og flytte den til Jotunheimene. Han skulle senke hele Åsgard og drepe alle æsene bortsett fra Frøya og Siv, som han ville ta med seg.
Det var bare Frøya som våget å skjenke øl til ham, og han skrøt av at han skulle drikke alt ølet æsene hadde.
Snart ble æsene leie av skrytet hans, og så nevnte de Tor. I det samme kom Tor inn i hallen med løftet hammer. Han var rasende og spurte hvem som var skyld i dette. Hvorfor satt æsene og drakk med en jotun, hvem hadde gitt Rungne lov til å være i Valhall? Hvorfor skjenket Frøya ham som om han var en av dem?
Rungne så olmt på Tor og svarte at Odin selv hadde bedt ham inn til drikkelag og at han hadde lovet at han skulle være trygg.
Tor svarte at Rungne skulle komme til å angre på at han hadde tatt imot den innbydelsen.
Rungne sa at det var lite ærefullt for Tor å drepe ham, siden han var våpenløs. Noe annet ville det være om Tor våget å slåss med ham.
Han hadde vært så tankeløs å legge skjold og brynje hjemme, sa han. Hadde han hatt dem med, kunne de slåss sammen der og da. Men drepte Tor ham mend han var våpenløs, ville det være en nidingsdåd.
Tor svarte at han slett ikke ville takke nei til tvekamp. Ingen hadde utfordret ham til holmgang før. De skulle møtes ved Grjotunagard.
Rungne red tilbake til Jotunheimene så fort han kunne. Jotnene skrøt av ferden hans og av at han skulle kjempe med Tor, men de var redde for at Rungne skulle tape kampen. Han var den sterkeste av dem, og de ventet seg ikke noe godt fra Tor hvis han vant over Rungne. Derfor laget de en diger mann av leire. Han var ni mil høy og tre mil bred mellom armene og fikk navnet Mokkurkalve. Stort nok hjerte til kjempen kunne jotnene ikke finne, Til slutt tok de hjertet fra en merr, men det holdt seg ikke rolig da kjempen så Tor.
Rungne hadde både stenhjerte og stenhode. Også skjoldet var en stor sten. Han holdt det foran seg der han stod og ventet.
Våpenet hans var en brynesten som han hadde liggende på skulderen. Han så farlig ut.
Leirjotnen Mokkurkalve stod ved siden av ham.
Tor kom som avtalt, og han hadde Tjalve med seg. Tjalve sprang frem til Rungne og ropte at han var uforsiktig som holdt skjoldet sitt fremfor seg. Tor hadde sett ham og gikk gjennom bakken for å ta ham nedenfra.
Da ble Rungne redd og la skjoldet under føttene sine. Brynestenen holdt han foran seg med begge hender.
Så kom Tor settende i vilt åsasinne. Lyset blinket og tordenen braket.
Han hadde stor fart, svingte hammeren over hodet og kastet den mot Rungne.
Samtidig kastet Rungne brynestenen sin mot Tor, og i luften traff den hammeren og ble delt i to. Den ene delen falt til bakken, mens den andre traff Tor i pannen så han stupte overende.
Mjollne traff Rungne i skallen så den sprakk i småbiter. Jotnen falt fremover sp foten hans ble liggende over halsen på Tor.
Imens gikk Tjalve løs på Mokkurkalve, og det tok ikke lang tid før leirkjempen falt. Da gikk Tjalve bort til Tor for å få ham løs fra jotunfoten, men han klarte ikke å rikke den.
Da æsene fikk høre at Tor var falt, prøvde de å flytte foten, men det var fåfengt.
Men så kom Magne, sønnen Tor hadde med jotunkvinnen Jarnsaksa. Han var ikke mer enn tre dager gammel, men han flyttet foten bort fra Tor uten vanskeligheter. Magne sa at hvis han hadde kommet før, skulle han ha slått Rungne ihjel med bare nevene.
Tor reiste seg og hilste Magne velkommen. Han skrøt av sønnen og gav ham Rungnes hest som takk.
Det likte ikke Odin. Han ville hatt Gullfakse selv, og sa at Tor heller skulle ha tenkt på faren sin enn på den sønnen han hadde med en jotunkvinne.
Så reiste Tor hjem til Trudvang.
Brynestykket satt fremdeles fast i skallen hans, og volven Groa sang galdre over Tor for å få biten til å løsne. Da Tor kjente at biten beveget seg, skjønte han at hun nok kunne så stykket helt løs. Derfor ville han glede henne og fortalte at han engang hadde båret mannen hennes, Aurvandil, på ryggen. Han hadde vasset nordfra, over Elivågene, og på ferden hadde Aurvandil forfrosset en av tærne sine. Den hadde Tor brutt av og kastet opp på himmelen der den hadde blitt en stjerne som het Aurvandils tå. Tor kunne også fortelle at det ikke var lenge før Aurvandil kom hjem.
Da Groa hørte dette, ble hun så glad at hun glemte alle galdrene. Brynestykket ble sittende der det satt.
Derfor heter det at man ikke skal kaste en brynesten tvers over gulvet, for da rører brynet i Tors panne på seg.
€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€
Tor og fergemannen
Tor hadde vært i østerled og nedkjempet troll. På hjemveien kom han til et sund. På den andre siden av sundet så han fergemannen med båten.
Tor ropte til ham, kalte ham smågutt og spurte hvem han var. Han visste ikke at det var Odin som hadde forkledd seg.
Fergemannen svarte med å spørre hvilken "rekarfant" det var som ropte.
Tor ba om å bli fraktet over sundet. Som lønn tilbød han mat han hadde i skreppa.
Men fergemannen svarte at Tor ikke burde skryte av nistematen sin, for han var vel klar over at moren var død? Så hånet han Tor fordi han var barbeint og lurvete som en landstryker. Selv var han i Hildolvs tjeneste og hadde fått klar beksjed om å holde seg langt unna røvere og hestetyver. Ville Tor over sundet, måtte han fortelle hvem han var.
Det gjorde Tor og spurte hva fergemannen het.
Navnet var Hårbard, svarte mannen, og hadde ingenting å skjule. Men han ville ikke sette Tor over sundet.
Tor og Hårbard trettet videre. De kranglet om hvem som hadde utført de største bedriftene og var den djerveste.
Tor skrøt av seieren over Rungne, men Hårbard terget ham og minnet om at han ikke hadde vært mye til kar den gang han gjemte seg i Skrymes vott.
Selv skrøt han av alle kvinnene han hadde erobret. På øya Allgrønn hadde han vært i fem hele vintre; det hadde han slåss drept og elsket med syv søstre.
Tor skrøt av at han hadde felt jotnen Tjatse og slengt øynene hans opp på himmelen, men han fikk ikke annet enn spott av fergemannen. Hårbard terget Tor og minnet ham om at Odin fikk fyrstene som var falt i kamp, mens Tor måtte nøye seg med trellene.
Tor ble rasende, og til sist måtte han spørre Hårbard om hvor han hadde lært å egle:
Hvor lærte du slike
sårende ord,
jeg hørte aldri
ord mer sårende.
Hårbard svarte at han hadde lært dem av de døde: "de gamle gubbene som bor i heimehaugene".
Tor truet Hårbard med hammeren, men fergemannen svarte at Tor heller burde komme seg hjem til Siv, for hun hadde en elsker på besøk. Åsa-Tor burde ikke kaste bort tiden med å krangle med en gjeter.
Til slutt forsto Tor at Hårbard ikke ville sette ham over sundet. Derfor spurte han om hvilken vei han da kunne ta. Så lite ville ikke Hårbard nekte ham, men det var langt å fare. Tor ble ikke særlig klok av svaret han fikk og spurte om han kom frem i løpet av dagen. Fergemannen var like vrang. Derfor gjorde Tor slutt på snakket og lovet å hevne seg neste gang de møttes.
Med Hårbard truet Tor og ba trollene ta ham.
€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€
Balders død
Den vakre og rettferdige Balder drømte store drømmer om at hans eget liv var i fare. Han fortalte æsene om drømmene sine, og de rådslo med hverandre og bestemte seg for å gjøre alt for å beskytte ham.
Frigg, moren hans, tok alle ting i ed. Hun gikk til ilden, vannet, til jernet og malmen, stenene, jorden, trærne, fuglene, dyrene, eiteret, ormene og sykdommene og krevde at de ikke skulle skade Balder.
Alle lovet henne det hun ba om. Æsene ver derfor sikre på at Balder var usårlig. Så sikre var de at de moret seg med å skyte og kaste sten på ham. Noen hugget til ham, men samme hva de gjorde, ble han ikke såret.
Da Loke så dette, ble han harm. Han tok kvinneskikkelse og oppsøkte Frigg som bodde i Fensalene. Frigg spurte den ukjente konen hva æsene foretok seg på tinget. Da hun hørte at alle skjøt på Balder, men at det ikke gjorde ham noe, fortalte hun at alle ting hadde sverget ikke å skade sønnen hennes.
Våpen og tre
sårer ikke Balder,
ed har de svoret meg
alle sammen.
Den listige Loke spurte om det virkelig var slik at alle hadde sverget. Frigg svarte at det gjaldt alt og alle, bortsett fra den vesle mistelteinen som vokste vestenfor Valhall. Den var for ung til å kreve ed av, syntes hun. Da forsvant den ukjente konen.
Loke gikk til mistelteinen og rykket den opp. Deretter dro han til tingplassen. Der møtte han Hod som sto for seg selv. Loke spurte hvorfor han ikke var med på å skyte på Balder slik de andre gjorde.
Det var fordi han var blind, svarte Hod, og dessuten var han uten våpen.
Loke tilbød seg å hjelpe ham, slik at han fikk gjort ære på Balder han også. Han skulle vise ham hvor han skulle skyte, og han kunne bruke en kvist han hadde med seg.
Så tok Hod mistelteinen, løftet buen og skjøt mot Balder, slik Loke viste ham. Skuddet gikk gjennom Balder, og han falt død om.
Først var æsene lamslåtte over drapet. Ingen orket å snakke om sorgen som hadde rammet dem, de begynte bare å gråte. Stedet æsene sto på, var så hellig at ingen kunne ta hevn.
Men Odin var den som tok seg mest nær av Balders død. Han forsto at dette var den største ulykken som hadde hendt både guder og mennesker.
Så tok Frigg ordet. Hun spurte om hvem som ville ri til Helheim for å finne Balder og by Hel løsepenger for å få ham med til Åsgard. Hermor den raske, Odins sønn, tilbød seg å dra av sted på Sleipner.
Æsene gjorde i stand til bålferd. De flyttet balders lik til sjøen. De ville sjøsette det store skipet hans, Ringhorne, og brenne liket på det.
Men æsene greide ikke å rikke skipet. Derfor sendte de bud på jotunkvinnen Hyrrokkin i Jotunheimene. Hun kom ridende på en ulv og hadde en huggorm som tømmer.
Hyrrokkin gikk bort til skipet, tok tak i stavnen og skjøv det ut på første forsøk. Tor ble rasende og ville knuse skallen hennes da han så hvor sterk hun var, men de andre æsene fikk stagget ham.
Da æsene bar liket ut på skipet, brast hjertet til Balders kone, Nanna Nepsdatter, av sorg. Så ble også hun lagt på bålet.
Deretter ble bålet tent. Tor sto ved siden av og viet det med hammeren. En liten dverg som het Let kom i veien for ham, og Tor sparket til ham så han havnet i flammene og brant opp.
Mange møtte frem til likbrenningen. Odin med ravnene kom sammen med Frigg og valkyrjene. Frøy kom i kjerre, trukket av galten Gallinbuste. Heimdall red på hesten Gulltopp, og Frøya kom kjørende med kattene sine. Store flokker av rimtusser og bergriser møtte også opp.
Odin la gullringen Draupne i flammene, og Balders hest ble leid til bålet med fullt rideutstyr.
Hermod red i ni netter, gjennom dype daler. Han så ingenting før han kom til elven Gjoll. Der red han over Gjallarbroen som var dekket med skinnende gull.
Modgunn, broens vokter, spurte om hans navn, ætt og om hva slags ærend han var ute i.
Dagen før hadde det ridd fem flokker med døde menn over broen, fortalte hun, men det dundret ikke mindre da Hermod red over alene. Ikke hadde han farge som en dødning heller.
Hermod fortalte at han lette etter Balder og spurte om Modgunn hadde sett ham. Det hadde hun, og Hermod red videre til hun kom til Helgrinden. Med et voldsomt sprang kom sleipner over grinden. Hermod red til hallen, steg av hesten og gikk inn. Balder satt i høysetet, og Hermod ble der over natten.
Neste dag ba han Hel om at Balder måtte så ri tilbake med ham. Alle æsene gråt, fortalt han.
Men Hel ville vite om det var slik at Balder var så høyt elsket som det ble sagt. Hvis alt og alle, både levende og døde, gråt over ham, skulle han få dra tilbake til Åsgard, lovet hun. Men var det slik at noe eller noen ikke ville gråte, måtte Balder bli hos henne.
Balder fulgte Hermod ut og sendte med ham ringen Draupne til Odin. Nanna sendte med gaver til Frigg og Fulla.
Tilbake i Åsgard fortalte Hermod om alt han hadde sett og hørt. Æsene sendte ut bud og ba om at Balder ble grått ut av Hel.
Og alt og alle gråt. Men da sendemennene dro hjem etter fullført ærend, traff de en jotunkvinne som kalte seg Takk. Da de ba henne gråte over Balder, svarte hun:
Takk vil gråte
tørre tårer
over Balders bålferd;
karsk eller død,
min sønn var Karls sønn aldri;
Hel kan ha det hun har.
Det var Loke, sønn av Lauvøy, som hadde skapt seg om til Takk
€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€
Æges gjestebud
Havets hersker, Æge, bodde på øya Lesøy og var trolldomskyndig. Konen hans het Rån, og hun fanget alle som ble borte på havet i nettet sitt. Rån og Æge hadde ni døtre; det var bølgene.
En gang inviterte Æge æsene til ølgilde. Men da han ikke hadde stor nok kjele til å brygge øl til alle, bar Tor en kjempemessig kjele hjem til ham. Den hadde Ty og Tor lurt fra jotnen Hyme.
Tor kunne ikke komme til gjestebudet, han var i østerled for å drepe troll. Men Odin og Frigg var der. Det var også Siv, Tors kone, og Brage og konen hans, Idunn. Den enarmede Ty kom, og det gjorde også Njord og Skade. Odins sønn Vidar, Frøy og Frøya og tjenestefolket deres, Byggve og Bøyla, var blant gjestene. En mengde æser og alver var samlet, og Loke var også på plass.
Æges hall var et fredlyst sted. Den ble opplyst av skinnende gull. Det er derfor gullet er kalt Æges ild.
Både maten og ølet bar seg selv omkring i dette gildet. Gjestene skrøt av hvor dyktige Fimafeng og Elde, de to tjenerne til Æge, var. Dette orket ikke Loke å høre på, og derfor drepte han Fimafeng. Æsene truet Loke med skjoldene sine og jaget ham på dør. Men etter en stund vendte Loke tilbake til Ægeshallen.
Æges tjener Elde sto utenfor og voktet døren, og han ville ikke slippe Loke inn. Loke spurte ham hva æsene gjorde og fikk høre at de snakket om hvor modige de var. Ingen hadde noe godt å si om Loke, fortalte Elde.
Så gikk Loke inn, på tross av Elde. I hallen satt æsene og drakk. Da de så hvem som kom, tidde de.
Loke spurte hvorfor ingen sa noe og fikk svar av Brage. Han sa at Loke var uønsket i gildet. Da vendte Loke seg til Odin og minnet ham om at de hadde blandet blod i opphavs tider. Odin hadde den gang sagt at ølet aldri ville smake om ikke både Loke og han ble budt.
Odin ba Vidar skjenke øl til Loke, "ulvens far", slik at han kunne sitte sammen med dem som gjest i gildet.
Loke drakk, men først hilste han æser og åsynjer, alle så nær som Brage. Brage lovet ham gaver hvis han holdt fred og ikke egget æsene, men Loke lot seg ikke stanse. Han spottet Brage, og dermed brøt ordstriden løs.
Hadde de ikke vært i Æges hall, skulle Loke ha mistet hodet, sa Brage. Loke hånet ham og kalte ham "Brage benkepryd", og snart blandet Idunn seg inn.
Loke spottet henne og tok den ene etter den andre av gjestene for seg. Han spottet Odin. Ofte ga han den usleste part seier i strid, sa han. Odin tok igjen og sa at Loke hadde bodd åtte vintre som kvinne under jorden. Han hadde melket kys og satt barn til verden. Loke bet fra seg og minnet om at Odin selv hadde oppført seg som kvinnfolk da han seidet på Samsøy.
Frigg tok ordet. Hadde hun hatt en sønn som Balder, ville ikke Loke sluppet unna. Loke svarte at han gjerne kunne nevne flere menverk, hvis Frigg ønsket det. Var det ikke på grunn av ham at Balder ikke var blant dem?
Frøya var vill etter mannfolk, fortsatte han, mens Njord, Ty, Frøy og Byggve var feige sveklinger.
Heimdall forsøkte å roe Loke:
Ør er du Loke,
av alt du har drukket,
far nå med lempe, Loke!
for ingen kan tøyle
tungen sin
når han drikker alt for drygt.
Men Loke lot seg ikke stoppe. I stedet spottet han Heimdall på samme vis. Skade, Siv og Bøyla fikk også sitt.
Da kom Tor. Han var rasende og kalte Loke for kjerring. Nå skulle han stoppe kjeften hans med Mjølner!
Loke var ikke snauere enn at han hånet Tor også. Han hadde ikke vært mye til kar da han var på vei til Utgards-Loke og gjemte seg i Skrymes vott. Tor var ikke mye å skryte av da han forsøkte å få opp båndene Skryme hadde knyttet rundt nistepakken sin, spottet Loke.
Tor raste og truet, og til slutt ga Loke seg og forlot hallen. Idet han gikk, slengte han en siste forbannelse mot Æge: Han hadde holdt sitt siste gjestebud; ilden skulle ødelegge alt Æge eide.
Etter dette gjemte Loke seg ved fossen Frananger, og det meste av tiden tilbrakte han som laks i fossen.
€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€
Lokes straff
Æsene var rasende på Loke. Men Loke gjemte seg på et fjell hvor han hadde et hus med fire dører.
Om dagen pleide han å skape seg om et en laks og skjule seg i Franangerfossen.
Så begynte han å tenke over hva slags redskap æsene kunne finne på å bruke for å fange ham mens han var i fossen. Og der han satt ved ilden i huset sitt, tok han noe lintråd han hadde og begynte å knyte masker. Plutselig så han at æsene nærmet seg. Loke hev garnet på ilden, kom seg ut av huset og sprang i fossen.
Fra Lidskjalv hadde Odin sett hvor Loke Lauvøyson gjemte seg. Da æsene kom frem, gikk den klokeste av dem, Kvase, først inn i Lokes hus. Og da han så restene av garnet, forsto han at dette var et redskap man kunne fange fisk med. Derfor laget æsene et garn, slik Loke hadde gjort.
Da garnet var ferdig, dro æsene til elven og kastet det i fossen. Tor holdt i den ene enden av garnet, mens resten av æsene holdt i den andre, og så dro de garnet.
Loke gjemte seg mellom to stener på bunnen, men da æsene dro garnet over ham, kjente de at de kom borti noe levende.
Neste gang bandt æsene søkker i garnet, så Loke ikke skulle komme seg under en gang til. Loke svømte foran garnet, og da han så at det ikke var langt igjen til havet, sprang han over garnet og kom seg opp i Franangerfossen igjen.
Men nå så æsene ham. De sprang opp til fossen, delte seg i to flokker, mens Tor vasset ut i elven. Så dro de garnet. Loke forsto at han hadde valget mellom å springe på sjøen eller å sprette over nettet en gang til. Også denne gangen forsøkte han å sprette over, men nå grep Tor tak i ham. Fisken gled i hånden hans, men han fikk fast tak ved sporen. Det er derfor laksen smalner bak, heter det.
Endelig var Loke fanget. Æsene tok ham med til en hule. Så hentet de sønnene hans, Narve og Våle.
Våle skapte de om til en ulv som rev Narve i stykker. Æsene tok Narves tarmer og bandt Loke fast til tre stenheller. Den ene sto under akslene hans, den andre under hendene og den tredje under knehasene. Tarmene Loke ble bundet med, ble til jern.
Deretter tok Skade en eiterorm og festet den over hodet på Loke, slik at eiteret dryppet ned i ansiktet hans. Men Sigyn, Lokes kone, tok et fat og holdt under eiterdråpene. Da skålen var full, gikk hun og tømte den, og da fikk Loke giften i ansiktet. Hver gang det skjedde, rykket han til så hardt at jorden skalv. Det er dette som kalles jordskjelv.
Slik lå Loke bundet til Ragnarok.
€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€
Ragnarok
Varsler og tegn forteller æsene at undergangen nærmer seg. Tre haner galer i hver sin verden. Gullinkambe, den gylne hanen med gullkammen, vekker Odins helter. En sotrød hane galer og vekker de døde hos Hel, og hos jotnene galer den røde hanen Fjalar.
Hunden Garm gjør utenfor Gnipahelleren. Lenken brister - udyret slipper løs. I tre år hersker kaos overalt. Over hele verden raser kriger. Bror dreper bror, og sønner skåner ikke fedre.
Så kommer Fimbulvinteren - den store vinter. Sneen kommer fra alle himmelretninger, vinden blåser og kulden biter. Solen forsvinner. Tre slike vintre følger hverandre, uten sommer imellom. Jorden og fjellene skjelver, trærne faller.
Alle lenker og bånd løses. Loke og Fenrisulven slipper fri. Ulven springer omkriong med åpent gap, og ilden står ut av øyne og snute.
Midgardsormen bukter seg i voldsomt jotunsinne, og havet skyller inn over land. Den blåser eiter som gjennomtrenger luften og dekker havet. Ulven og ormen skrider frem, side om side.
Østfra kommer jotnen Rym med alle rimtussene.
Skipet Naglfar - laget av døde menneskers negler, løsner. Om bord er skarer av døde fra Hel. Til rors står Loke.
Himmelen revner, og Muspells-sønnene kommer ridende sydfra, anført av Surt. Både foran og bak ham brenner ild. Sverdet hans skinner og stråler klarere enn solen. Bifrost bryter sammen under ham.
Heimdall står og blåser i Gjallarhorn så æsene våkner. De samler seg og holder ting. Odin rir til Mimes brønn og rådspør den vise jotnen. Asken Yggdrasil skjelver, og ingenting på himmel eller jord er uten frykt.
Æsene og einherjene gjør seg klare til strid og stormer frem på Vigrid-vollen. Der er alle Muspells-sønnene, Surt, Fenrisulven, Midgardsormen, Loke og folket fra Helheim og Rym med alle rimtussene.
Odin rir først med gullhjelm, brynje og spydet Gungne. Han angriper Fenrisulven. Ved Odins side kjemper Tor mot Midgardsormen.
Frøy faller etter kort kamp med Surt. Det blir Frøys bane at han ikke har sverdet han ga til Skirne. Hunden Garm slåss med Ty, og de dreper hverandre. Tor nedkjemper Midgardsormen. Svekket av kampen kommer han bare ni skritt fra uhyret før han faller død om, drept av ormens eiter. Fenriksulven sluker Odin, men blir selv drept av Vidar. Loke går løs på Heimdall, og begge faller.
Så slynger Surt ild ut over jorden. Hele verden går til grunne i flammene. Solen svartner, jorden synker i havet og de klare stjernene faller fra himmelen.
€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€€
En ny verden
Etter Ragnarok stiger en ny jord opp av havet, grønn og fager og bedre enn den gamle. Åkrene vokser selv om ingen har sådd. Solens datter går i morens bane.
Ikke alle æser har falt i Ragnarok. På Idavollen, hvor Åsgard engang sto, bor Vidar og Våle. Tors sønner. Mode og Magne, har med seg farens hammer til den nye verden. Fra hel kommer Balder og Hod, og det hersker fred mellom dem. Høne kommer fra Vaneheimen, der han hadde vært gissel.
Alle samler seg, og i gresset finner de æsenes gullbrikker.
Menneskeparet Liv og Livtrase har også overlevd Ragnarok. De har gjemt seg for Surts flammer i Hoddmimes holt hvor de levde av morgenduggen. Fra dem stammer en ny menneskeslekt. På Gimle står en sal som er vakrere enn solen. Salen er dekket med gull og er bolig for en ny og rettferdig slekt som skal leve i evig glede
 |
|
